Annonse

Språkbruken i samedebatten

Mange synes å leve i den tro at de vinner debatter ved å formulere seg rått og frekt. Men slik fungerer det sjelden. Ord blir gjerne hardere i en skriftlig tekst enn i ansikt-til-ansikt samtale fordi de ikke ledsages av formildende ansiktsuttrykk og intonasjoner som ikke engang emojene klarer å fange opp.

 

Det er positivt at Nordlys-redaktøren er opptatt av debattformen når samiske spørsmål diskuteres (Nordlys 10.7). Har man fulgt med – i den grad man har orket – har den ikke alltid bidratt til å avklare og belyse. I stedet har ordbruken oftere gått ut på å fordømme, stemple og karikere enn til å avklare synspunktene. Argumentene fremmes i et språk som får dem til å framstå som ren sjikane.

Debattklima

Når Professor Øyvind Ravna i et særdeles behersket innlegg i kommentarspalten i Nordlys (9/7) blir kalt «samenasjonalist» i kommentarspalten, og når hele forsvaret for samiske interesser og rettigheter blir beskrevet som en «jammerdalsfortelling» i en annen kommentar, tyder det ikke akkurat på vilje til å lytte. Når en tredje kommentator på samme sted anklager samene for å bevisst å bruke ord som «krenket, offer, fornorsket, kolonisering», så lurer en på hva som ellers kreves av samene. Slik ordbruk fører debatten inn i ekkokammeret som lesere med normalt temperament vil unngå å havne i.

Det er ikke nødvendigvis argumentene i seg selv det er noe i veien med, men om de brukes til å avlede og snakke om noe annet, svekkes de. Ord er samtalens fremste redskap, men det hjelper ikke debatten om de brukes til å provosere, såre og krenke. Ansvaret for å sikre en opplyst, avdempet og inkluderende debatt ligger først og fremst hos den som bruker de beske ordene, og ikke hos dem vi forlanger må tåle dem.

Vinne debatten?

Mange synes å leve i den tro at de vinner debatter ved å formulere seg rått og frekt. Men slik fungerer det sjelden. Ord blir gjerne hardere i en skriftlig tekst enn i ansikt-til-ansikt samtale fordi de ikke ledsages av formildende ansiktsuttrykk og intonasjoner som ikke engang emojene klarer å fange opp. Det kan høres ut som man roper når hensikten egentlig er å hviske.

Dessuten spiller det en rolle hvilken posisjon en kommer fra når en argumenterer. To personer kan hevde det samme fra vidt forskjellig ståsted. Det er likevel forskjell på å mene at innvandringen må begrenses fordi vi mangler kapasitet til å ta vare på folk, og å ville begrense innvandringen fordi en ikke liker folk med en annen hudfarge.

På samme vis går det an å framsette kritikk mot Sametingets organisering og arbeidsmetode ut fra ønsket om å styrke det samiske demokratiet. Samme kritikk er vesensforskjellig om den springer ut fra ønsket om å avvikle Sametinget fordi en mener at samene ikke kan betraktes som urfolk. Ordbruken kan være dannet nok, men debattantene gjenkjenner lusa på gangen når «tankan bak e jævli dårlig gjemt», for å si det med Halvdan Sivertsen.

Da stopper samtalen lett opp, og skjellsordene overtar. En anklager andre for å bruke giftig språk ved selv å gjøre det. Som leser undres en over hva debatten om samenes situasjon egentlig dreier seg om. Det blir vanskelig å henge med og ulystbetont å delta.  

Identitetspolitikk

Selv om Nordlys bidrar med legitime synspunkter, er avisa ingen nøytral formidler. Den skaper ikke bare en plattform for andre, men bruker den også til å fremme egne meninger. Dette er selvsagt helt OK, hadde det ikke vært for at avisas lederskribenter av og til kommer i skade for å formulere seg på måter som hverken virker opplysende eller forsonende.

I det siste har Nordlys svermet for ordet «identitetspolitikk». Det er i seg selv en nøytral betegnelse på en politikk med et særegent kulturelt fundament - til forskjell fra f.eks. partipolitikk. Identitetspolitikken dekker ikke hele politikkfeltet. En kan for eksempel ikke med rimelighet redusere samenes kamp for «retten til land og vann» til identitetspolitikk.

Nordlys (og min gode venn professor Kjell Arne Røvik) bruker imidlertid ordet som merkelapp på noe de ikke liker. Karakteristikker brukes som argumenter, noe de ikke er. Problemet blir større når det brukes til å stemple samiske forskere ved UiT, som Øyvind Ravna.

Identitetspolitikken har sine åpenbare fallgruver, og benyttes bl.a. i høyreekstreme miljøer til å fremme nasjonalistiske og rasistiske synspunkter av typen «blod og jord». Men begrepet kan ikke med noen form for berettigelse og rettferdighet brukes negativt om undertrykte folkegrupper som gjennom historien har mistet sin verdighet og identitet, og som inspirert av moderne menneskerettstenkning strever med å finne dem tilbake. Uten en felles identitet rakner kulturen og det sosiale samholdet, og en blir sårbar for overgrep. Dette gjelder selvsagt ikke bare for samer.

Å forlange at samene må legge bort identitetspolitikken, er derfor både urimelig og uten respekt for samisk kolonihistorie. Nordlys må gjerne være opptatt av identitetspolitikk. Det kan også passe på Skjalg Fjellheims prisverdige ønske om et mer samlet Nord-Norge. Men da bør Nordlys bli mindre nedlatende i sin egen begrepsbruk når avisa omtaler samenes strev med å restituere seg etter mer enn hundre års fornorskning.  Ellers bidrar Nordlys selv til at samedebatten utarter seg slik den har en tendens til å gjøre.   

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse