Annonse
Er idrett kultur? Det er tema for Knut Smistads tanker denne gangen. Tegning: Bjørnar K. Meisler

Springskaller, graut og tørket fluesopp

En gang han bommet med et straffespark drepte han en hest som gresset rett bak målet. «Stein dau og finito», for å sitere en av tilskuerne

Det var vikingene på Island som først sidestilte kultur og idrett. Da skalden Øyvind Skaldespiller fortalte om alle idrettene kong Harald Hardråde behersket startet han med diktning og så kom sjakk, svømming, ballspill, smedkunst, fjellklatring, spydkast, runerissing, bueskyting og harpespill.

Ikke så rart vil noen si når vi vet at de første nordmennene som kom over havet fra Norge i år 874 var en salig blanding av tyver og mordere, skattesnytere og diktere.  De lot seg heller ikke skremme av at det kom ild opp av bakken der de bygde sine hus.  

Vikingene kunne altså starte dagen med å skrive små dikt mens de om ettermiddagen trente på å fange spyd i flukten slik at de i kamp kunne returnere fiendens spyd rett tilbake der det kom fra. I Njåls saga står det om Gunnar på Lidarende at han kastet et spyd så hardt at det gikk gjennom både brynjen og kroppen på en motstander og ble stående dypt nede i gressbakken.

Akkurat det imponerer neppe folk på Melbu. På 50-tallet hadde fotballaget i bygda en spiss ved navn John Celius. En gang han bommet med et straffespark drepte han en hest som gresset rett bak målet. «Stein dau og finito», for å sitere en av tilskuerne. John Celius var da også en plage for de andre fotballagene i Lofoten, Harstad ja, til og med i selveste Narvik. Det var på Narvik stadion man en gang hørte følgende nasale hjertesukk: «E han aldri sjuk, han der helvetes Celius?!» Og bare så dere vet det, tre av John Celius oldebarn er tatt ut til fotballsamling i Bardu nå i mars. Mitt klare råd til dølene i den anledning blir da: Hold buskapen innendørs og FYYYYYYYR VA DEHÆÆÆÆÆÆÆÆÆR!  

Først tolv hundre år etter vikingene på Island bestemte norske byråkrater seg for at idrettsgrenene fotball og lyrikk skulle ha samme kunstneriske verdi. Siden straffesparket på Melbu er nevnt får dere nå et fra lyrikkens verden. For balansens skyld.  

Rocker og tilhenger av Rosenborg fotballklubb, Åge Aleksandersen, ga for en del år siden ut plata «Eldorado». Han opplevde da at tekstene hans ble slaktet, dissekert og latterliggjort av en lyriker i Bergen. Denne lyrikeren mente at apekatten Julius i Kristiansand skrev på samme nivå som Aleksandersen. Det skal ikke jeg mene noe om. Jeg gir dere heller en stemning fra diktverket «ars moriendi» av den samme bergenser. Følg med nå!   

«Jeg henger på knaggen ute i entréen.

Jeg drukner på badet, men når jeg trekker i snoren

hører jeg en hul hoste: Du kan ikke komme ut.

Men jeg spør: Hvorfor

strømmer to fine striper blod

ut av kontakten?»   

Ja, hva skal man si? Kanskje like greit at sånne som meg som sliter med å skjønne fordeler og bakdeler med systemene «4-3-3» kontra «3-5-2» holder en viss avstand til lyrikken?

Men også skaldene, eller poetene, på Island var av ujevn kvalitet. Noen var alvorlige og tunge i «lortfallet», altså det som i Nord-Troms kalles «serriøs» med trykk på første stavelse. Andre var mer lettlivet, på grensen til «stand up». Skalden Halle, med tilnavnet «Snegle-Halle» fordi han var høy av vekst, hadde lang, lang hals og var smal over skuldrene, var «stand up» på grensen til «skarvkjeft».

Under et måltid hos kong Harald Hardråde var kjøttfatet tomt da det kom «Snegle-Halle». Da dro Halle til med følgende på direkten: «Til gilde her til gårds må man ha med egen graut for ikke å sulte ihjel!» Det syntes kongen var så kjipt sagt at han tvang Halle til å spise grøt til han nesten sprakk. Det var da de kom, de berømte ordene: «Drep meg, herre konge, men ikkje med graut.» Den replikken sparte livet til skalden med den lange halsen.    

På Island spilte de ikke fotball, men derimot «Knattleikr», en blanding av rugby, «slå ball» og bygdeslagsmål – med andre ord: norsk bedriftsfotball. Hard kroppskontakt var tillatt og de mest hensynsløse hadde størst sjanse til å få tak i ballen.  I pausene ble det spist kald grøt og drukket en blanding av vann, mjød og tørket fluesopp.

Vet dere forresten hva TIL-spillerne, som slo Harstad Idrettslag 0-2 i den nordnorske cupfinalen i 1956, fikk servert i pausen? Riktig svar er: En halv sitron! Hører dere?! En halv sitron som spillerne selv måtte suge i seg mens de satt der våt og skitten på harde og kvistfulle trebenker. Vann var nemlig fy fy, for da ble man slapp. Dere skal også vite, at disse trebenkene ble satt inn i gjestegarderoben på Harstad stadion dagen etter at HIL, sensasjonelt, hadde tapt hjemme mot Skarp fra Tromsø. HIL hevdet ballen hadde vært mer avlang enn rund og protesterte til Norges Fotballforbund, men de tapte også protesten.

Men var det bedre i Tromsø? Hver gang skøyta med HIL-laget la ut fra «Kollkrana» kastet tromsøværingene stein og koll etter dem, og det i slike mengder at havna til slutt måtte mudres for å få kullbåtene fra Svalbard til kai.

til poenget, omsider. Fotball er kultur. Ballett er kultur. Men ballett har høyere status. Dog ikke over alt. Da Nigel Bruce, han som var med i filmene om hunden Lassie, så billettprisene til balletten Svanesjøen sa han:«That´s a lot of money to see buggers jump!”

Dere må heller ikke et sekund tro at noen av dagens poeter med hestehale og avsky for rim og rytme betrakter en «fotballsparker» som sin likemann. Likegyldig om han, eller hun, sender visjonære pasninger, danser og tripper seg gjennom forsvaret og scorer klint oppe i vinkelen. Sånn er det bare.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse