Annonse

Stabile og forutsigbare inntekter?

Hvordan sikre havbrukskommunene en rettferdig andel av inntektene fra havbruksnæringen? Hovedargumentet til regjeringens forslag om å innføre produksjonsavgift i havbruksnæringen, og samtidig redusere kommunesektorens andel fra havbruksfondet fra 80% til 25%, begrunnes med behovet for å sikre havbrukskommunene stabile og forutsigbare inntekter. I den forbindelse vises det til at inntektene til havbrukskommunene og fylkeskommunene de siste 10 årene har variert betydelig. Mens det i flere år ikke har blitt tildelt ny produksjonskapasitet, noe som ikke har gitt inntekter til kommunesektoren, fikk kommunesektoren i 2018 derimot inntekter på 2,8 millioner kroner. Med Regjeringens nye forslag i RNB skal altså havbrukskommunene, ifølge Finansminister Jan Tore Sanner, få en jevnere og mer forutsigbar inntektsstrøm fra 2022.

Troms og Finnmark fylkeskommune har i en konsekvensanalyse av forslaget beregnet at det foreliggende forslaget vil ha vidtrekkende negative konsekvenser for de inntektene som kommunesektoren får fra havbruksnæringen. For 2020 vil kommunene oppleve en reduksjon i inntektene på vel 70 % i forhold til dagens system, mens tallene for perioden 2020 og 2021 er 50 %, og for årene 2022 og 2023 om lag 40 %. Siden disse beregningene er fortatt med en konservativ analyse vil den reelle reduksjonen sannsynligvis bli høyere. En kan derfor uten overdrivelse karakterisere forslaget som lite gunstig i forhold til dagens ordning der havbrukskommunene og fylkeskommunene mottar 80 prosent av inntektene fra salget av nye produksjonstillatelser. 

Det er også grunn til å stille spørsmål ved om det nye forslaget kan bidra til å gi havbrukskommunene mer forutsigbare og stabile inntekter? For selv om det er riktig at havbrukskommunenes inntekter fra salg av nye produksjonstillatelser har variert vesentlig de siste ti årene, synes det som om Finansministeren har glemt at dette var utgangspunktet for at hans egen regjering la frem St. melding nr. 16 (2014-2015) Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Hovedmålet med denne meldingen var å drøfte hvordan Norge kunne øke verdiskapningen basert på bærekraftig og forutsigbar vekst og bedre miljøtilpasning i oppdrettsnæringen. Resultatet av dette arbeidet var etableringen av det såkalte trafikklyssystemet, der havbruksnæringen får øke, må minske, eller kan fortsette med dagens produksjon.

Resultatet av den ordningen er at ny produksjonskapasitet blir lagt ut for salg etter en 2-årssyklus. Videre er systemet slik at den nye produksjonskapasiteten som legges ut for salg ofte vil være høyere enn den totale økningen i produksjonen, siden produksjonskapasiteten reduseres i områder med dårlig miljøtilstand. For eksempel legges det ut nye produksjonstillatelser for 33000 tonn i 2020, mens den samlede veksten i produksjonskapasiteten er på 24000 tonn.

Det er derfor ingen tvil om at regjeringens foreliggende forslag på endring av Havbruksfondet er dårlig sett ut fra kommunesektorens ståsted. Det innebærer ikke bare en kraftig reduksjon i havbrukskommunenes inntekter fra havbruksnæringen på kort sikt, men vil også føre til en vesentlig reduksjon i inntekter også på lang sikt. Så hvis havbrukskommunene ønsker å sikre sin rettmessige andel av inntektene fra havbruksnæringen, er det ikke vanskelig å anbefale kravet om at kommunesektoren må beholde dagens andel av havbruksfondet på 80 prosent. Selv en mindre reduksjon i denne andelen vil resultere i at havbrukskommunene taper både på kort og lang sikt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse