Annonse
STABILT: Sørreisa er et sted med svært stabilt folketall de siste 50 årene. Foto: Torgeir Bråthen

Stabilitet bedre enn vekst

Økonomer kaller det gjerne stagnasjon når ikke pilene peker oppover, men hvorfor skal pilene på død og liv peke oppover og ikke bortover når nivået de ligger på er passe?

Overbefolkning er et verdensproblem og en grunnleggende drivkraft bak klimaendringene som stadig flere bekymrer seg for. I så måte er det en glede å kunne slå fast at vi nordlendinger ikke bidrar til noen overbefolkning. Iallfall ikke de av oss som blir boende i Nord-Norge.

Den nordnorske befolkninga krympet med over 800 mennesker i løpet av de tre første månedene i år, viser tall fra SSB. Og sett over tid er landsdelens andel av befolkninga i Norge blitt stadig mindre. For 20 år siden hadde Nord-Norge 10,4 prosent av landets folketall. Nå har Nord-Norge 9,1 prosent. I antall sjeler er vi rett nok noen flere enn vi var for 20 år siden, men det har altså vært en betydelig større vekst andre steder i landet. Nordlendinger blir mer og mer sjeldne.

Det som har skjedd de aller siste årene er at innvandringa (arbeidsinnvandring og bosetting av flyktninger) til Nord-Norge er blitt mindre. Fra 2016 til 2018 gikk denne innvandringa ned med 40 prosent. Samtidig fortsetter utvandringa og flyttinga sørover på bortimot samme nivå som før, mens fødselstallene daler. I sum betyr det at landsdelen nå har en netto nedgang i befolkninga.

Umiddelbart kan dette høres trist ut, ja nesten truende for samfunnsutviklinga. Den gamle visa om «kor e hammaren, Edvard» svirrer kanskje i underbevisstheten, men så ille er det ikke. For det første er det ikke alle steder som har nedgang, og for det andre er ikke folkevekst nødvendigvis noe som bare er positivt.

Stedet med størst folkevekst i nord i moderne tid er Tromsø. Dette har utvilsomt noen tjent på. Utbyggere, banker, eiendomsmeglere, kremmere av ymse slag. Men det har også skapt problemer. Dyre boliger, trafikkproblemer (med pågående bompengebråk), svevestøv, utsikt som forsvinner bak store nybygg, kommunale tjenester som ikke strekker til, sprengt kapasitet i eldreomsorgen, økte sosiale problemer og kriminalitet. Slike problemer er det også i Oslo, Bergen og andre pressområder. Vekst er fint for noen, men det har også sin pris.

Nedgang i folketallet er naturligvis heller ikke bra. Små samfunn som sakte utarmes. Unge som flytter vekk og aldri kommer tilbake. Eldre som sitter igjen, og blir eldre og eldre. Skoler legges ned fordi det nesten ikke er barn igjen. Bedrifter flytter til større steder. Butikker stenger. Bolighus og bygninger blir stående tomme. Spøkelsespreget får overtaket og frister ingen til å slå seg ned der. Vi har noen sånne samfunn i Nord-Norge, og som febrilsk prøver å unngå denne skjebnen.

Men det finnes også et tredje alternativ. Stabilitet. Økonomer kaller det gjerne stagnasjon når ikke pilene peker oppover, men hvorfor skal pilene på død og liv peke oppover og ikke bortover når nivået de ligger på er passe? Det er verken realistisk eller logisk at alt og alle skal ha vekst hele tiden og at denne veksten skal fortsette i det uendelige. Intet tre vokser inn i himmelen.

Et stabilt folketall, med en noenlunde sunn aldersfordeling, gir store fordeler når det gjelder kapasitetstilpasning og utnyttelse av kommunale tilbud, som skoler, barnehager og sykehjemsplasser. Det gir også små trafikale utfordringer, ut over å forbedre eksisterende løsninger og bygge ut gang- og sykkelveier. Det gjør det lett å planlegge og det gir forutsigbarhet.   

Et eksempel på en slik kommune kan være Sørreisa, som undertegnede selv bor i. Her har folketallet vært ekstremt stabilt rundt 3.400 mennesker helt siden begynnelsen av 70-tallet. Aldri høyere enn 3.526 (i 1983), og aldri lavere enn 3.277 (i 2001). I dag er tallet 3.489. Stedet er kanskje ingen boblende gryte av kreativitet, sydende natteliv og kommersielle utviklingsprosjekter, men har noen solide virksomheter i både offentlig og privat sektor som gir trygghet, samt nærhet til Finnsnes og Bardufoss som mange pendler på jobb til. Resultatet er at folk har arbeid, de har fritidstilbud, nærhet til naturen og tilgang på de tjenestene som trengs og forventes. Kommunen har ingen eiendomsskatt og er blant landets billigste på kommunale avgifter også. Det er enkle, greie og ordentlige forhold.        

Et annet ord for stabilitet er balanse, og balanse burde verdsettes mer. Noen (de som tjener på det) har klart å innbille menigmann at vekst er det eneste saliggjørende her i verden. Alt blir bedre bare bedriftene vokser, overskuddet blir større, nasjonalbudsjettene eser ut og folketallet øker. Vekst er lik jubel. Men vekst skaper også miljøproblemer, klimagassutslipp, forurensing. Vekst går på bekostning av noe. Det biologiske mangfoldet på jorda reduseres i alarmerende fart på grunn av at stadig flere områder blir tatt til kommersiell utnyttelse. Hvor lenge kan vi godta dette?

Som nevnt innledningsvis er ikke Nord-Norge med å bidra til verdens overbefolkning, men det er mange som ønsker at vi kunne gjøre det. Som ønsker at vi skal utnytte mer av naturressursene for å skape flere arbeidsplasser, tiltrekke mer folk og få økt aktivitet. «Aktivitet avler aktivitet», sies det som om all aktivitet bare er såre vel og utelukkende positivt. Den som våger å si nei til ny aktivitet og nye arbeidsplasser blir beskyldt for å være bakstreversk. Men det går ikke an å si ja til alt. En gang må det være nok.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse