Annonse
Fra Nord-Norge må det fortsatt tas et oppgjør med den norske fiskeripolitikken, i tråd med det arbeidet som gjøres fra Kystaksjonen. Og i tråd med Riksrevisjonens kritikk., skriver Ragnar Elias Nilsen. (Foto: Sjømatrådet)

Staten, naturressursene og Nord-Norge

Særlig etter koronanen, dvs. med stigende nasjonal arbeidsløshet, er det blitt åpenbart at vi må ta tilbake verdiskaping basert på norske naturressurser som er blitt ført ut av land og landsdel under globalisering.

Debatten om det nordnorske kystnære fisket illustrerer et allment problem for landsdelen. Skal Nord-Norge ha ei mer egenstyrt utvikling eller skal regionen være et ressursreservoar i landets tjeneste?

Naturressurser

Bakgrunnen for at dette er blitt et problem, er at Norge er blitt avhengig av forskjellige naturressurser for videre velferd og utvikling. Her er opplegget fra sentralt hold at nordnorske ressurser skal bidra mer til å berge den norske økonomien. Tilbakegangen i petroleumsnæringen skal erstattes med vekst i andre høstingsnæringer. Det som nevnes nå er fiskeoppdrett, det er såkalt effektivisering i fiskeriene og det er mer naturressurspreget turisme. Videre er det satsing på vindkraft på hav og på land og på utnytting av nåværende eller potensielle mineralforekomster som skal være viktige for det grønne skiftet.

Felles interesser

Samtidig kan en påstå at Nord-Norge og Norge har felles interesser i å få mer jobber og verdiskaping lokalisert til Nord-Norge. Bærekraftig utvikling gjennom bedrifter og jobber i nord betyr også bærekraftig utvikling for landet. Problemet er, slik en nå kan se dette, at flere lokale jobber i nord forutsetter en annen maktfordeling enn den som i dag har festet seg innen fiskeri, oppdrett og som er i gang med å feste seg innen vindkraftproduksjon. En positiv kontrast til denne sentraliseringen er utviklingen i turistnæringen i nord: Her kan en se en hvordan det skapes mange nye jobber når folk og lokalsamfunn selv får stå for organisering og drift.

Lokal kontroll

I fiske og i oppdrett kan noe av det samme oppnås ved at lokalsamfunnene får delkontroll over kvoter og konsesjoner og i valg mellom alternative ressursutnyttelser. Klarest illustrert i fiske: Her fører kjøp og salg av kvoter til fjernkontroll og eksternt eierskap. Med det samles så mye av kystsamfunnenes viktigste fellesressurs på så få hender. Ubearbeidet frossen og rund fisk fangstes og fraktes til fjerne frysehotell, fundert på mye drivstoffbruk. Fisken auksjoneres bort eller eksporteres og regional fiskeindustri undergraves.

Fra Nord-Norge må det fortsatt tas et oppgjør med den norske fiskeripolitikken, i tråd med det arbeidet som gjøres fra Kystaksjonen. Og i tråd med Riksrevisjonens kritikk. Her får veteranen Ottar Brox rett: Det vi ser fra fiskeriminister og Høyres stortingsrepresentanter er et svakt forsvar for statlige overgrep på dette politikkområdet. Et forsvar som ikke imøtekommer Riksrevisjonens kritikk.    

Ole Brumm

Det har vært en tendens til å basere seg på Ole Brumm – tankegangen i den nasjonale og regionale satsinga på forskjellige naturressurser. Den godmodige bjørnen sier som kjent: Ja takk – begge deler!

For politikere både fra sør og nord har det nok vært overraskende at Nord-Norge huser så uforholdsmessige mye av landets næringsgrunnlag på ressursområdet. Utbygging på Melkøya og av Johan Castberg, den raske oppdrettsveksten i Finnmark, den punktvise utbyggingen av fiskerier med kvoteoppsamling på færre steder – sammen med den svært raske turistveksten – har bidratt til den økte økonomiske veksten i landsdelen de siste årene.  

Valg mellom ressurser

Brukskonflikter mellom alternativene i ressurshøsting viser at Ole Brumm - tenkinga ikke holder. Det må gjøres gjøre harde valg innen og mellom næringer. Konflikten mellom næringer er nylig illustrert med striden om iskanten i Barentshavet, der fiskeri står mot petroleumsutvinning. Men tilsvarende også med konflikten gruvedrift kontra reindrift, lokalt fiske og utmarksnæring i Kvalsund. Disse lokale og regionale brukskonfliktene er det ingen instans i vår nyliberale stat som tematiserer. Det skal gjerne tas ut flere lokale ressurser samtidig.

Vekten ligger på størst mulig overskudd på enkeltbedrift eller konsernnivå. Og de store overskuddene tenderer til å forsvinne ut av landsdelen, både når det gjelder oppdrett, fiske og fiskeindustri og turisme. Slik det nå ligger an, blir det et dominerende eksternt eierskap og tilsvarende ekstern overskuddshenting også innen vindkraft.    

Sentralisering

Den nylig vedtatte kvotemeldinga for fiskeriene og andre reformtiltak for naturressursbaserte næringer viser oss sammenhengen. Det er blitt teknisk og organisatorisk mulig å realisere verdien av naturressursene med et minimum av innsats lokalt. Men denne modellen med sentralisert inntektsdanning er åpenbart ikke den beste: Overskudds maksimerende løsninger i enkeltbedrifter eller konsern innen ressurshøsting er ikke automatisk et gode for landsdel, for land eller for langsiktig bærekraft.    

Verdiskaping, rettigheter, nasjonalstat

Særlig etter koronanen, dvs. med stigende nasjonal arbeidsløshet, er det blitt åpenbart at vi må ta tilbake verdiskaping basert på norske naturressurser som er blitt ført ut av land og landsdel under globalisering. Fiskekjøpernes Forening har lovet flere tusen nye jobber gjennom kombinasjon av kystfiske og lokal fangstlevering. Så kommer rettighetsvinklingen i tillegg: Det er innarbeidet eller tradisjonell norsk forvaltningspraksis at nære naturressurser skal komme regioner og lokalsamfunn til gode. Dette gjelder både innen fiskeri, vasskraft og petroleumsvirksomhet.  Altså innenfor rammene av en nasjonalstat som har blitt rik på sosial og geografisk fordeling av naturressurser.       

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse