Annonse
Einar vs. Steinar: "Jeg er overrasket over at både Steinar og Ravna så lett plasserer meg i en slags revisjonistisk bås som nærmest vil ha det gamle statlige eiendomsregimet tilbake. Ingenting er mer feil enn det", skriver Einar Niemi (t.h.) i sitt svar til historiker-kollega Steinar Pedersen. Foto: iFinnmark/Gunnar Sætra og NRK/Knut-Sverre Horn

Statens eiendomsrett i Finnmark – om å forstå og misforstå

Når det er sagt, er det ikke til å stikke under stol at Steinar og jeg har ulike tolkninger av flere sider av statens historiske posisjon i Finnmark og herunder ulike oppfatninger av både teoretisk og metodisk tilnærming, ja også i tolkningen av enkeltkilder.

I et innlegg på Nordnorsk debatt i dag, 16.11., «Statens gamle eiendomsrett i Finnmark er en historisk konstruksjon», griper Steinar Pedersen hansken Øyvind Ravna har kastet ut der han hevder at jeg har bekreftet den gamle læren om «Statens grunn i Finnmark». Pedersen slutter seg til Ravnas tolkning. 

Heldigvis sier Steinar (jeg velger fornavn siden vi er gamle kjente og venner) at «[d]et er mulig jeg har misforstått Niemi». For det har han definitivt, noe som også direkte framkommer i hans egen utlegning, der han siterer meg – helt korrekt – hva jeg vitterlig har skrevet: «Der uttrykker han [Niemi] at staten langt tilbake i tid har meint seg å eie Finnmark fra gammelt av» (min understrekning). Hvordan Steinar kan ha misforstått meg vil jeg ikke spekulere i, det får han selv og eventuelt Ravna finne ut av. Mine referanser, som Steinar viser til og som han også med nødvendigvis må ha misforstått bruken av, dreier seg jo nettopp om dette: Hva oppfatningen har vært hos staten og også etter hvert hos rettslærde og andre forskere, især fra om lag midten av 1800-tallet og framover. Og disse oppfatningene og oppkomsten av «den gamle lære» har ikke minst Steinars forskning bidratt til å kaste lys over, som jeg viser til: At Steinar har gjort dette på en overbevisende måte i det oppgjøret som i den siste generasjonen har vært tatt om «den gamle læren», og også om den forskningen og politikkutviklingen som skjøt fart fra midten av 1800-tallet og som sementerte «læren» for lang tid. Om han hadde forstått meg rett også på dette punkt, hadde det ikke vært nødvendig verken å overraskes over at jeg viser til ham eller til hans overbevisende bidrag i dette oppgjøret. 

Samtidig må jeg innrømme at jeg er overrasket over at både Steinar og Ravna så lett plasserer meg i en slags revisjonistisk bås som nærmest vil ha det gamle statlige eiendomsregimet tilbake. Ingenting er mer feil enn det, og jeg er så fri å mene at en uhildet lesning av mine små faglige bidrag ville dokumentere hva jeg står for. Det er mot dette bakteppet jeg tillot meg å bruke «insinuerende». Det må gå an å skille mellom forskningshistoriske og politisk-historiografiske oversyn på den ene siden og realhistorien på den andre siden. Det har både Sverre Tønnesen og Gudmund Sandvik og flere andre klart i dette sakskomplekset. 

Når det er sagt, er det ikke til å stikke under stol at Steinar og jeg har ulike tolkninger av flere sider av statens historiske posisjon i Finnmark og herunder ulike oppfatninger av både teoretisk og metodisk tilnærming, ja også i tolkningen av enkeltkilder. 

Ett eksempel er en av de kilder Steinar viser til i innlegget, og som er gjenganger i en lang rekke av hans arbeider, nemlig fogden i Øst-Finnmarks utsagn i 1827 om at det «ikke existerer nogen Statens tilhørende Almindinger [allmenninger]» i denne delen av amtet. Steinars tolkning er helt bokstavelig: Det var en samtidsoppfatning at staten ikke eide grunn i Finnmark. Min tolkning er kildekritisk og, tror jeg, mer kontekstuell: Utsagnet er gjort i forbindelse med høring av det omfattende matrikkelarbeidet som pågikk i Norge, og det synes helt klart at embetsmenn især i Øst-Finnmark, var usikker på forholdene fordi det rett og slett ikke fantes noen formelt definert «allmenning» i amtet eller andre grunnrettslige forhold som de kjente fra Sør-Norge (med unntak av matrikuleringen som lenge hadde pågått i Vest-Finnmark). Fogden måtte bare konstatere at her ikke fantes noen tilsvarende statsallmenning som sørpå. 

Også et par andre historiske forhold som Steinar tar opp, har vi ulike faglige oppfatninger om, og det i seg selv må det være lov til fagkolleger imellom. Men jeg må nesten få avslutte med den visitten Steinar gjør til mitt gamle arbeid fra 1983, om Finnmark som koloni.

Språkføringen min den gang kan nok i dag fortone seg litt som utslag av ungdomskåtskap. Men på den annen side burde Steinar vist til konteksten: I 1681 fikk bergenserne monopol på handelen med meget utstrakte rettigheter, også i forvaltningen utenom selve handelen, samtidig som den nye amtmannen ble hentet fra Bergen, Lilienskiold. Og det er oktroien (handelsavtalen) og den utstrakte myndigheten jeg karakteriserer som «faktisk kolonistatus», ikke som en allmenn beskrivelse av Finnmark i eldre tid som «koloni». At det snart oppstod nærmest opprørsstemning i Finnmark anført av amtmannen selv, som snart innså det drakoniske ved systemet, er talende. Og enda mer talende er at han ble fjernet fra stillingen som følge av sitt engasjement for befolkningen. Men så er vi da også i eneveldets tid.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse