Annonse
De belastningene som rovvilttapene påfører reineierne er ikke noe man snakker om, men som vi vet har stor innvirkning på folks psykiske helse, skriver artikkelforfatteren. Foto: Yngve Olsen

Er det statens mål å fjerne reindriften?

Etter alle møter vi har hatt med rovviltforvaltningen, ser vi at det ikke skjer noe som helst for å bedre situasjonen.

NRK publiserte den 22. august d.å., en sterk reportasje om den unge reindriftsutøveren Mats Jonas Pavall som er i ferd med å gi opp reindriften på grunn av store rovvilttap og arealinngrep. Reportasjen beskriver sorgen om å måtte ta et valg, et valg som ikke er basert på frivillighet, men som er framtvunget av statlige regelverk og manglende politisk vilje til å handle. Summen av tap til rovvilt og tap av arealer gjør at Mats Jonas Pavall ikke ser noen framtid for seg og sin familie i reindriften. Vi vet at det etter hvert er blitt mange i reindriften som sitter med samme dilemmaet som han, og av samme grunner.

Dilemmaet om å gi opp reindriften handler ikke bare om å si opp en jobb, men å slippe taket i et helt liv. Det handler om kjærligheten til reinen og naturen, om gleden av å se små reinkalver løpe på ustø ben om våren, kjenne på slitet, men også gleden over å takle naturens lunefulle elementer, om å kunne videreføre kunnskaper til barna slik at også de kan føle samme tilhørighet til en næring man ikke bare lever av, men også med. Det handler kort og godt om kjærligheten og tilhørigheten til den samiske reindriftskulturen.

Som leder av NRL, har både jeg og mine forgjengere fått erfare hvordan tap til rovvilt og arealinngrep preger reineierne og reindriften som sådan, og hvordan denne problematikken bare eskalerer år for år. Dette får fortsette fordi statlige myndigheter lar det skje. NRL har både gjennom arbeidet med reindriftsavtalen og eksterne møter med rovviltmyndighetene synliggjort hvordan rovvilt ødelegger reindriftsøkonomien og flokkstrukturen i næringen, samtidig som rovvilt og beitedyr presses inn på de samme områdene som følge av arealinngrep.

De belastningene som rovvilttapene påfører reineierne er ikke noe man snakker om, men som vi vet har stor innvirkning på folks psykiske helse. Da handler det ikke bare om frykten for at rovvilttapene blir så store at man ikke lengre klarer å forsørge familien rent økonomisk. Det handler om å måtte håndtere maltrakterte rein som enten har dødd en voldsom død, eller som må avlives fordi de fortsatt ligger kjempende for livet med oppreven buk eller delvis spist inn til benet etter møte med rovvilt. Det handler om å miste reinkalver som utgjør næringens årlige avkastning, og som nå fungerer som ferskmat for statens rovdyr om våren. Det gjør noe med våre unge i næringen når de finner reinkalver som knapt klarer å puste fordi ørneklør har punktert lungene, eller som ligger på bakken med brukket rygg fordi ørnen har tatt tak i den og sluppet den fra stor høyde i bakken. Like ofte hender det at reineierne kun finner simlen som hvileløst leter etter kalven som ørnen har flydd av gårde med til reirplassen.    

På toppen av dette lever reineierne under et konstant stress for å få dokumentert så mange rovvilttap som mulig, for ellers etterlever ikke staten vilkåret om at alle tap skal erstattes fullt, slik ordlyden er i naturmangfoldloven § 19. I mange distrikter er det ikke mulig å dokumentere tap til ørn, da ørnen tar kalven med seg til utilgjengelige områder. Sporløse forsvinningsnummer kan ikke dokumenteres, og gir dermed heller ikke krav på kompensasjon. Myndighetene synes ikke å ta innover seg alvoret, til tross for at mange distrikter melder om kalvetap på godt over 50%. Reineiernes egne erfaringer fra felten om rovviltets påvirkning på reinflokken veier ingenting mot rovviltforvalternes bedre-viten. Dette er folk som knapt har vært utenfor sine trygge kontorceller i byen. De slipper å forholde seg til de grufulle opplevelsene det er å finne rovviltdrepte rein, og de trenger heller ikke avlive halvt oppspiste rein som fortsatt lever med de pinsler som angrepet har påført dem.

Etter alle møter vi har hatt med rovviltforvaltningen, ser vi at det ikke skjer noe som helst for å bedre situasjonen. Det holder ikke å bare bli møtt med forståelse, det må også handles. Når ingenting gjøres, er det grunn til å stille spørsmål om rovviltmyndighetene har en agenda om å suksessivt fjerne reindriften ved å tilrettelegge for større rovviltstammer?  Jeg har kommet til en erkjennelse om at dette kanskje er en villet politikk. Derfor finnes det heller ikke politisk vilje til å handle.

Fra NRLs side er vi klar til å møte rovviltmyndighetene så snart de kan presentere konstruktive løsningsforslag som gir levelige vilkår for beitenæringene. Vi krever  at ansvarlige myndigheter umiddelbart tar grep om situasjonen, slik at reindriften som den eneste spesifikke urfolksnæringen i Norge fortsatt har en framtid. Vi har løsningene. Nå gjenstår det å se om det finnes muskler nok blant våre politikere til å ta ansvar.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse