Annonse
ARRESTERT: Emmeline Pankhurst og hennes støttespillere myldret støyende og provoserende ut i det offentlige rom. Pankhurst ønsket arrestasjoner for å få fram sitt budskap og gjorde rettssalen til et rom for agitasjon. Her blir hun arrestert i mai 1914. Foto fra Wikipedia

Kvinnebevegelsens løvinne

Hundrevis av kvinner ble arrestert. Emmeline Pankhurst ønsket arrestasjoner for å få fram sitt budskap.

Det er i år hundre år siden parlamentet i London gav statsborgerlig stemmerett til kvinner. Den kom fem år senere enn i Norge, selv om kvinnenes kamp i Storbritannia var i førstelinje i den vestlige verden og hadde vart i femti år, nesten tjue år lengre enn i vårt land. Mistilliten til kvinnene var imidlertid fremdeles så stor at bare de over tretti, som hadde eiendom eller var gift med en person med eiendom, kunne få stemme. Først i 1928 fikk kvinner i Storbritannia stemmerett på lik linje med menn. Vi skal her si noe om hvorfor kvinnene fikk stemmerett, hvilke midler de tok i bruk for å oppnå den, hva de ville bruke den til med særlig fokus på Emmeline Pankhurst, kvinnebevegelsens løvinne. 

Årsakene til gjennombruddet for kvinnestemmeretten kan spores langt tilbake i historien der kvinner først kjemper for sitt menneskeverd og for å bli anerkjent som fornuftsvesener.  Olympe de Gouges reagerte på at den franske revolusjonens menneskerettserklæring gjaldt for menn og at grunnloven som sprang ut av revolusjonen utelukket kvinner fra politiske rettigheter. Hun formulerte dokumentet «Kvinnens og borgerinnens rettighetserklæring» i 1791. Hennes videre kamp mot det tyranniske regimet som fulgte i Frankrike ble belønnet med skafott og henrettelse. Kvinner i USA og Storbritannia kom ut av hjemmesfæren i sitt engasjement for avskaffelsen av slaveriet og for avholdssak og misjon, selv om de lenge ikke fikk tale i forsamlinger.

I Storbritannia var det på 1870-tallet både lokale og nasjonale stemmerettsforeninger. Forutsetningene var framveksten av en sterk middelklasse der kvinnene hadde tid og ressurser og i noen tilfeller også støtte fra sine ektemenn til kampen. En av de viktigste bøkene i 1800-tallets Europa var Kvinnenes underkuelse av John Stuart Mill, som var sterkt influert av sin kone, Harriet Taylor. Som medlem av parlamentet foreslo han, i 1866, at kvinner skulle få stemmerett. Bak dette forslaget lå underskrifter fra rundt 1500 kvinner. Kvinneforeningenes kamp foregikk i respektable, lovlydige og verdige former og betydde utvilsomt mye for en utvidet bevisstgjøring omkring saken. Men i 1903 ble det stiftet en ny forening som erklærte at tålmodighet og lovlydighet ikke nyttet.

Lederen for den nye bevegelsen var Emmeline Pankhurst (1858-1928), enke med fire barn, som sammen med sine døtre, Christabel, Sylvia og Adele, og industriarbeiderkvinner stilte seg i spissen for metoder i kampen som vakte oppsikt og sjokk i samtiden. De myldret støyende og provoserende ut i det offentlige rom, talte på gatehjørner, delte ut pamfletter, stilte spørsmål og avbrøt talere på politiske valgmøter, skapte fantastiske demonstrasjoner, knuste vinduer, okkuperte hus, provoserte politiet til arrestasjoner og gjorde rettssalen til et rom for agitasjon. Hundrevis av kvinner ble arrestert. Emmeline Pankhurst ønsket arrestasjoner for å få fram sitt budskap. Det sterkeste middelet kvinnene brukte var sultestreik i fangenskap. Den brutale måten kvinnene ble tvangsforet på, var ofte på førstesidene i verdenspressen. Emmeline og mange med henne ble fengslet igjen og igjen og opplevde tvangsforing. I rettssalen og på de store foredragsturneene Emmeline hadde i USA. fortalte hun at kampen ikke bare gjaldt likestilling med menn, men at stemmeretten skulle brukes til å forbedre kårene til sårbare eldre og misbrukte kvinner og barn, for øvrig et viktig politisk anliggende for kvinner som krevde stemmerett i den vestlige verden. Pankhurst hadde hatt en stilling i Manchester kommunale fattigstyre og sa selv at det hun så av nød og elendighet i «arbeidshusene», der man plasserte de fattigste, ble en mektig motivasjon for hennes engasjement for stemmeretten. Hun fikk også kunnskaper om levekår gjennom sitt arbeid med registeret for fødte og døde i den samme byen.

Det er omstridt hvilken betydning Pankhursts bevegelse, som avisene kalte suffragettene, hadde for gjennomslaget for kvinners stemmerett. Sikkert er det at den klarte å plassere seg sentralt i mediebildet i ti år og at det gikk bare noen få år etter Emmelines død, før hun fikk sin statue og sitt portrett i det prestisjetunge nasjonale billedgalleriet i London. New York Times skrev i forbindelse med dødsbudskapet, at hun var den mest bemerkelsesverdige politiske og sosiale agitator i sin tid. Da avisa The Guardian i 2007 hadde en serie med 14 av de store talene i det 20. århundre, var Emmeline Pankhursts tale, Freedom or Death (Hartford, Connecticut, 13.11, 1913) en av de 14.

Ved utbruddet av første verdenskrig avblåste Emmeline og hennes datter Christabel stemmerettskampen for å gå helhjertet inn for Storbritannias krigsinnsats mot Tyskland, en innsats som på britisk side kostet nesten en million soldater livet. Familien ble splittet fordi døtrene Sylvia og Adele var mot krigen og agiterte sammen med tusener av kvinner i den vestlige verden for mekling og voldgift og var med i stiftelsen av Den internasjonale kvinneliga for fred og frihet i 1915. Denne familien med de sterke, modige og ubegripelig handlekraftige kvinnene er et bilde på at kvinner, når det gjelder konfliktløsning, ikke har maktet å stå samlet for en satsing på andre midler enn militarisme og våpnenes nedslakting av mennesker. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse