Annonse
STATSRÅD: Sylvi Listhaug.

Stimfisk i Oslo

Stimfisken i Oslo har en helt egen evne til å jakte i flokk. Det nye byttet heter Sylvi Listhaug.

I stimen er det nå helt avgjørende å distansere seg både fra den listige Listhaug, og Fremskrittspartiet som sådan.

Stimfisken er fascinerende. De beveger seg så koordinert at det kan virke som om det dreier seg om en eneste stor organisme med felles vandringsmønster.

Noen stimfisker beiter i perioder så hardt på andre og mindre arter at de noen ganger kan utgjøre en trussel mot mangfoldet.

Fra tid til annen er sammenstøt i stimen ikke til å unngå, men det er uhyre sjeldent, siden man tross alt svømmer mesteparten av sitt liv sammen med artsfrender.

Jeg har fått assosiasjoner til stimfisken etter å ha lest de politiske analysene i Oslo-avisene de siste dagene.

Den offisielle linjen i stimens sentrum synes nå å være at Frp har stjålet Aps klær i asylpolitikken. Når alt kommer til alt er det Ap som egentlig er de harde. Listhaugs form, retorikk og stil er roten til alt ondt. Hun skaper frykt, hun er ytterliggående og polariserende. De fredsæle, pragmatiske og kloke på Stortinget står nesten maktesløse mot hennes kalde kynisme.

Påfallende nok er dette budskapet 100 prosent sammenfallende med måten ledelsen i Arbeiderpartiet, mellompartiene og de statstøttede NGO’ene fortolker situasjonen på akkurat nå. Sett utenfra kan det altså se om et rop om hjelp, som nå er besvart av stimen, som dermed beveger seg synkront i samme retning.

I stimen er det nå helt avgjørende å distansere seg både fra den listige Listhaug, og Fremskrittspartiet som sådan. Men velgerne i vårt langstrakte land ser det merkelig nok ganske annerledes akkurat for øyeblikket.  

I Listhaug ser de en tydelig, konsekvent og uredd politiker, hvis vi skal tro meningsmålingene. En statsråd som synes å være helt på høyde med alvoret i situasjonen, og som kommuniserer både direkte og ærlig i møtet med den uroen mange nordmenn nå føler.  

Men hittil er det få eller ingen blant den såkalte rikspressens meningsbærere som våger å trekke denne nokså åpenbare konklusjonen.  Kanskje det egner seg dårlig i hovedstadens selskapsliv, hva vet vel vi som bor i steinrøysa ute i landet.

Et nytt og interessant trekk er Angela Merkels nye retorikk i Tyskland, som får selv Listhaug til å fremstå som en pusekatt.  På et CDU-møte i går sa Merkel at et stort flertall, hundretusenvis av asylsøkere,  ikke har noen mulighet til å få varig opphold i Tyskland. «Velkommen til Tyskland-linjen»  ser ut til å være fortid.  

Merkel sier nå at bare en svært liten del vil få innvilget asyl, og at også flyktningene fra Syria og Irak må reise tilbake til sine hjemland straks det blir fred.  Er det ingen blant den norske stimfisken som kan påpeke hvor polariserende og splittende Merkel opptrer?

I den siste tiden har også Erna Solberg blitt tøffere i tonen. Sist uke spurte statsministeren for eksempel hvorfor det er «vi i Norge som må blunke først i forholdet til Russland». Det er en tøffere retorikk, der andre tror vi bare kan lene oss over gjerdet til naboen i nord og snakke dem til fornuft.

Meningsmålingene viser at mange mennesker er av den klare oppfatning at både Erna Solberg og Sylvi Listhaug er nøyaktig hva Norge trenger nå. Velgerne har fått med seg at asyltilstrømmingen ikke er forbigående, men permanent. Og at 2016 kan bli minst like krevende som 2015, samtidig som norsk fastlandsøkonomi står overfor sin største krise på lang tid.

Velgerne ønsker seg derfor politikere som står fast på en hard linje, uten å drive politisk seminarvirksomhet.  Det er ikke usannsynlig at dette er en oppfatning som strekker seg langt inn blant Arbeiderpartiets kjernevelgere. Kanskje også på Venstre og KrFs grunnplan.  

Det er en stadig kime til undring å følge Oslo-stimens bevegelser. Som i møtet med flyktningekrisen over Middelhavet sist sommer, asylstrømmen som kom ut av kontroll sist høst, og nå uklarhetene rundt gjennomføringen av asylforliket. Hvordan er det mulig for så mange å mene nøyaktig det samme så ofte?

Det finnes selvsagt unntak, også i Oslo, for all del.  Det er for eksempel en glede å lese den faktaorienterte journalistikken hos for eksempel Minerva, Dagens Næringsliv og Dag og Tid.

Men i sum er det dessverre en sterk Oslo-provinsialisme i norske medier. Slik blir det når et kor av stemmer, i det som tross alt er en liten by, til enhver tid føler et sterkt behov for å ha de samme standpunktene.

Dette kan i verste fall gå ut over tilliten til mediene, vår viktigste kapital. Hvor galt det kan gå når hovedstads-elitene og mediene mister sin troverdighet, trenger vi ikke gå lengre enn til Sverige for å få et innblikk i.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse