Annonse

Fra stolthet til skamplett. Hurtigruten i fall

Det er støy omkring Hurtigruten om dagen. Selskapet har snublet og taper anseelse. Det som en gang var Nord-Norges stolthet har blitt landsdelens skam. I debatten de siste dagene har fokuset vært på hva Hurtigruten har gjort galt, ikke på hvorfor det skjer. For å svare på dette må selskapets virksomhet ses i en større sammenheng og fokus settes på selskapsstruktur og tilhørende bedriftskultur.

Hurtigruten har trafikkert norskekysten siden 1890-årene – hver dag har selskapets skip to ganger om dagen anløpt fiskevær og handelssteder nord for Bergen. Skipsruten har vært en av de viktigste institusjonene i det nord-norske samfunnet, og en identitetsmarkør for folk på kysten. Slik er det ikke lengre. Selskapet har store deler av sine kontorer utenfor landsdelen, ledere uten røtter i skipsfart, og selskapets eierskap har havnet ut av regionen med britisk majoritetseiere. Skipene ser ikke lengre ut som kystskip, men er til forveksling lik store cruiseskip både utvendig og innvendig. Flytende hoteller kalte man dette i turismens barndom. Cruise er blitt en del av Hurtigrutens virksomhet – cruise i Arktis, Antarktis, til Grønland Svalbard, Sør-Georgia og andre eksotiske steder. Skipene har dessuten mistet mye av sin betydning for transporten langs kysten, og anløpene er ikke lokale begivenheter slik de en gang var. Selskapet har de siste tiårene utviklet seg fra å være en sosial institusjon til en ren pengemaskin.

Under coronapandemien har Hurtigruten snublet. Cruiseskip har tidligere vist seg å være velegnede arenaer for smittespredning. Hurtigruten har merket dette ved flere anledninger, også nå. 71 personer som har vært med på sommerens cruise har blitt smittet. Det ble den 17. september lagt fram en rapport som viser at Hurtigruten ikke tok coronaregn på alvor, tok sjansen på at det ville gå bra, og holdt coronamistanken skjult både innad og utad. Folk ble smittet, og noen syke. Det var altså god grunn for mistanken. I selskapet skylder man på hverandre og på kulturen. Ledelsen beklager, og sier at de skal de ta tak i det og få skuta på rett kjøl. La oss håpe det. Men elendigheten er også et resultat av endret orientering og prioriteringer i selskapet over de siste 20 år. Da Hurtigruten i 2013 ble solgt til en britisk eiergruppe uttalte selgeren – Trygve Hegnar – at det ikke spiller noen rolle hvem som eier selskapet – at selskapenes utvikling i våre dager skapes i dialog mellom eierne og selskapets ledelse og stab. Det kan så være. Den viktigste endringa skjedde før Hegnar kom inn i bildet, da eierskapet gikk fra regionale akører representert ved trafikkselskaper som Troms Dampskipsselskap og Ofoten og Vesterålens Dampskibsselskap (en kort periode også Finnmarks Dampskipsselskap) til investordominerte nasjonale og til sist internasjonale selskaper. Disse eierne, om de er norske eller utenlandske, bryr seg ikke om lokal transport eller små kystsamfunn, men om å tjene penger, og hvert år helst mer penger enn året før. Vekst heter det. Hurtigrutene har gått fra å være små kystskip til cruisemasodonter, og selskapet ledes etter kapitalistiske og nyliberal økonomiprinsipper. Mannskapene på selskapets cruiseskip er stort sett utenlandske. Denne arbeidskraften er både kompetent og vesentlig billigere. Derfor, vil jeg anta, satte man også inn et skip med utenlandsk mannskap som hotellskip under en filminnspilling på Vestlandet. Dette ble først endret etter påpekning utenfra om brudd på regler og avtaler. Filippinerne er formodentlig sendt hjem.

I Hurtigrutens styre sitter investorer som avismannen Trygve Hegnar, og hotelleier Petter Stordalen. Sistnevnte sto fram på TV og var på pompøst vis lei seg og beklaget alt overfor alle, mens Hegnar bedyret at de har full tillit til selskapets direktør. Selvsagt har de det, han har på dyktig vis bidratt til omstilling og forrentning av deres kapital. I følge diverse medieoppslag om hans lønn er han verdt minst 14 million kroner i året. I et selskap med statsstøtte (som selskapet hevder ikke er det, men betaling for tjenester). I forsøk på å skape profitt har åpenbart denne mannen holdt tilbake informasjon, hatt hemmelige møter med Tromsø ordfører, og han framstår fomlete og lite ydmyk i media. Det stilles spørsmål ved hans integritet. Men åpenbart ikke i selskapets styre. Selvfølgelig blir det slik – direktørens mantra er å tekkes sine eiere. De jakter vekst og profitt. Jakten skal være profitabel også for jegeren.

 Evalueringsrapporten forklarer ikke coronautbruddet på denne måten. Og det ville den ha gjort om den prøvde å forstå bakgrunnen for skandalen, selskapets tilpasning til et internasjonalt kapitalmarked. Rapporten viser til hendelser, forsømmelser, feilvurderinger, manglende åpenhet og gale beslutninger, og er drepende i sin kritikk. Og så antyder man at det må ha å gjøre med kulturen i selskapet. Nordlys’ politiske redaktør kalte det en ukultur i NRK. Men ukultur er også kultur. Selskapets direktør snakker også om dette og bedyrer at kulturen skal endres. Kanskje er det lettere sagt enn gjort. Den 16. september intervjuet NRK noen fra mannskapet. De turte ikke vise ansikt, og stemmen var fordreid, åpenbart av frykt for represalier fra ledelsen. Det hersker altså en fryktkultur. Og ledelsen har åpenbart lykkes i å gjennomsyre selskapet med en profittkultur, en omforent forståelse av at her skal det tjenes penger. En bedriftskultur dreier seg nettopp om forståelser, ideer, arbeidsvaner og tradisjoner, altså måter å forstå og gjøre ting på. Profittkulturen er formodentlig vevd inn i ideer om service, kundetilfredshet, kanskje også i holdninger om å stå på, godta ledelsens beslutninger, kjenne sin plass i hierarkiet og å holde kjeft. Det synes ikke være en kultur preget av åpenhet og dialog. Da holder man ikke ting skjult eller gir folk munnkurv, ei heller er det grunn til det dersom kulturen fremmer trivsel.

Så gjenstår det å se hva skandalen har å si for selskapet. Når det gjelder turistsatsingen er coronapandemien den største utfordringen. Får man bukt med den, vil selskapet klare seg fint, vil jeg tro. Det mener også flere professorer i markedsføring. Turister er kjent for sin korte hukommelse, og selskapet har ikke først og fremst norske kunder i et normalår. Utlendingene får imidlertid ikke med seg hva som skjer, eller medieoppstyret rundt et rederi i Norge. Men det er grunn til å tro at selskapets omdømme i Norge er svekket. Folk er sjokkert, rister på hode, og gremmes trolig over sin tidligere lojalitet til selskapet. Folk vil ikke glemme det som har skjedd; at man for å unngå å tape penger har spredt smitte over det ganske land. Hurtigruten er blitt en navn – en merkevare som det heter i enkelte kretser – med en flau bismak. Dette henger altså like mye sammen med hva som har skjedd i de foregående tiårene, med skifte fra kystservice til cruiseturisme, endring av eierskapsmodell, en slags utflagging av deler av virksomheten, og en tilpasning til et internasjonalt cruise- og kapitalmarked. Hurtigruten er ikke lengre en kystbåt og institusjon omgitt av en aura av kultur og begeistring. En æra er forbi.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse