Annonse
Pipene var livsnerven for noen, mens de provoserte andre. De pekte liksom nese mot naboen, “vi gjør hva vi vil”. Utslipp og nedfall ble målt og tolket. Det blinket i røde lamper for sårbar natur. Foto: Scanpix

Stopp dødsskyene!

Folk i Pasvik må fortsatt håpe på få dager med østavind

Brødtekstbilder: 
I årtier så vi bare pipene og røyken. Under denne styggedommen levde menneskene i Nikel, den russiske nabobyen til Kirkenes. Foto: Scanpix
Stopp dødsskyenes aksjon ved Treriksrøysa i 1990. Foto: Per Lars Tonstad / NTB scanpix
Jan P. Syses regjering bevilget i 1990 rundt 300 millioner kroner til rensetiltak i Nikel. Pengene samlet mugg i en arkivskuff, russerne var glade for hjelpen, men maktet ikke å gjøre nytte av gaven.

Dette er en historie om sølevann i konjakken, giftige svovelutslipp, politisk kollaps, turbokapitalisme og en rådyr skilsmisse. Samt om avmakt.

I årtier så vi bare pipene og røyken. Under denne styggedommen levde menneskene i Nikel, den russiske nabobyen til Kirkenes.

Pipene var livsnerven for noen, mens de provoserte andre. De pekte liksom nese mot naboen, “vi gjør hva vi vil”. Utslipp og nedfall ble målt og tolket. Det blinket i røde lamper for sårbar natur.

Politikere kunne hinte om forurensningen i sjeldne møter i Moskva eller Oslo. Kreml lyttet kanskje med et halvt øre, og saken var glemt idet takkeskålen ble tømt. Det store landet hadde en del andre problemer å ta tak i.

Politisk avmakt kan mobilisere grasrota til innsats. Noen ildsjeler i Sør-Varanger blåste i overmakten, de gikk til kamp mot pipene. De startet en unik miljøkrig. For de var ikke blåøyde naturromantikere med behov for en utblåsning i ny og ne, her eller der. Det var ikke egoet de dyrket. Disse entusiastene var bekymret for sine og sine barns framtid, de brant for lokalsamfunnets beste og boblet over av kreative ideer for å rense utslippene. De var rasjonelle realister som ikke ville la grådighetens svik mot moder jord fortsette.

Stopp dødsskyene” var en innertier av et slagord, en knyttneve av et kampanjenavn. Og de evnet å finne aksjonsformer som vekket søvnige, nasjonale medier. De dukket opp på gruvedirektørenes fest og helte sølevann i konjakkglassene. Ei midtsommernatt tok de med seg gassmaskene og marsjerte rundt Treriksrøya i Pasvikdalen, ulovlig og provoserende mot en stormakt som anser sine grenser som hellige. Nålestikkene kunne heller ikke politikere på begge sider av grensen snu ryggen til. De ble tvunget til å ta standpunkt, presset til handling. 

Motivasjonen var at miljø skulle seire over kortsiktige, privatøkonomiske interesser. Utgangspunktet kunne tatt motet fra de fleste. Det er langt fra Pasvik til Oslo. Og de ansvarlige satt ikke en gang der, de var noen grå, ukjente ansikter skjult bak fasader av sotete bilvinduer og feite bankkonti et sted i det veldige Russland og sikkert i noen skatteparadiser. Landegrenser skilte aksjonister fra aksjonsmål, lover og forskrifter var gigantiske barrierer, og det handlet om to folk og to nasjoner med ulike tradisjoner, kulturer og ansvarsforståelse. Individer yppet seg mot systemet, apparatet, den økonomiske, administrative, byråkratiske og politiske overmakten. Kanskje bare mygg som stikker på elefanthud, men irriterende i lengden.

Denne kampen tok de fatt på. De kunne ikke forvente en seier i morgen. Pipene stod fjellstøtt. Teknologien for rensing var tilgjengelig, det trengtes bare forståelse og vilje. Det var en verdikamp.

Samfunnet utvikles av mennesker som bryr seg.  Det er greit å stikke en stemmeseddel i urnen hvert andre år og oppleve en snev av innflytelse. Noen ganger må grenser tøyes, hvitsnippen trenger å bli røsket i. Historien er full av eksempler på aksjoner som var omstridte i øyeblikket, men som ble hyllet i ettertid. Aksjonistene tok ansvar da makten bare ville dorme videre.

Pipene står den dag i dag, det er en annen tid, de modige i Sør-Varanger gjorde det de måtte. Det står det respekt av. De vil aldri motta medaljer for heltemodig innsats, makten ærer som oftest bare sine egne.

Jan P. Syses regjering bevilget i 1990 rundt 300 millioner kroner til rensetiltak i Nikel. Pengene samlet mugg i en arkivskuff, russerne var glade for hjelpen, men maktet ikke å gjøre nytte av gaven. Nå skal deler av beløpet være tilbakebetalt, mot løfte om å ikke skape blest rundt saken på ny (ifølge boka “Stopp dødsskyene” som utgis om litt).

I Sovjetunionens tid var nikkelverket en utgiftspost i en sentralstyrt og skakkjørt økonomi. Da systemet raknet, luntet sultne ulver rundt og grafset til seg godbitene. En av dem het Vladimir Potanin. Han var byråkrat i Handelsdepartmentet, familien hadde hatt sentrale posisjoner i kommunistpartiet. Potanin grep sjansen og fikk hånd om nikkelproduksjonen. Andre tok kontroll over gull, olje og gass og andre naturressurser.

I løpet av et par tiår steg Potanins formue til over 100 milliarder kroner, han er på Forbes liste over verdens 100 rikeste. Vladimir Potanins pengebinge heter Norilsk Nickel, som også eier nikkelverkene på Kola-halvøya. Produksjonen går med 30-40 milliarder i årlige overskudd, selskapet er verdens største produsent av nikkel.

Utslippene fortsetter. På det verste ble det pøst ut 400.000 tonn svoveldioksyd gjennom pipene tett ved Norges grense. Nå fraktes ikke lenger svovelrik malm fra Norilsk i Sibir til Kola, slik at utslippene er redusert til rundt 100.000 tonn SO2 i året. Det er likevel fire ganger de totale utslippene i Norge. Forurensningen fra gruvebyen ved Pasvikelva er kalt Norges største miljøproblem.

Når vindretningen er ugunstig, henger ikke folk i Pasvik ut klær til tørk. De farges gule. Jarfjord og Pasvik har de høyeste konsentrasjonene av SO2 og tungmetaller i Norge.

Russiske myndigheter har tatt grep for å begrense utslippene. Departementet for naturressurser og miljø har krevd rensing og modernisering. Nikkelverkene slipper ut 44 ganger mer svoveldioksyd enn de nasjonale utslippsgrensene tillater. Norilsk Nickel nyter godt av unike toll- og skattereduksjoner, mot å garantere at pengene som spares skal gå til miljøformål. 

Eierne har takket og bukket og latt formuene sine vokse, mens forurensningen fortsetter. Myndighetene er ikke i stand til å følge opp med sanksjoner. 

Vladimir Potanin har andre ting å tenke på enn pipene i Nikel. Han fikk et barn med sin 15 år yngre sekretær. Dermed forlot han sin kone Natalja etter 30 års ekteskap, de møttes som studenter og fikk tre barn sammen. Ifølge avisa Vedomosti tilbød han eks-kona et kontantbeløp på 266 millioner kroner, samt 2,1 millioner pr. måned og luksusleiligheter i Moskva, London og New York. Det mente Natalja var smålig, og brakte saken til retten. Hun krever halve formuen, 50 milliarder kroner, men har tapt i to rettsinstanser. Høyesterett i Russland skal nå avgjøre tvisten. Natalja hevder at hun vil gi aksjeposten i Norilsk Nickel tilbake til staten, fordi selskapet er strategisk viktig for Russland og sysselsetter titusener av mennesker.

I ei slik heksegryte er det ikke lett å få gjennomslag for miljøtiltak i en liten grenseby langt mot nord. Og med det iskalde klimaet som råder mellom Oslo og Moskva for tiden, er det vel også dødfødt med diplomatiske eller politiske utspill. Folk i Pasvik må fortsatt håpe på få dager med østavind, slik at de kan henge ut klestørken. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse