Annonse
Uansett hvordan man snur og vrir på dette, så er det hensynet til å spare penger som er den store pådriveren i ambulansesaken. Det foregår omstrukturering av tjenesten flere plasser i landet, men på lang nær så drastiske som på Senja, i Bjarkøysamfunnet og i midt-Troms. Det er på sin plass at befolkningen protesterer høylytt, skriver Kari-Anne Opsal. Foto: Nordlys arkiv

Stopp en hal i ambulansesaken!

I dag skal UNN-styret ta stilling til ytterligere endringer i ambulansestrukturen som vil medføre lang responstid for folk i distriktet. De bør stoppe opp og tenke seg om.

Jeg tror styret i UNN gjør klokt i å utsette saken, tenke over den en gang til og gå i dialog med kommunene for å finne alternative løsninger. Jeg er i likhet med de fleste Tromsværinger glad i UNN og det helsetilbudet de gir. Vi har og skal ha et sterkt Universitetssykehus i Nord, men ikke hvis prisen er svekket akuttberedskap og opplevd trygghet for helsehjelp i distriktene.

Omlegging av ambulansetjenestene i UNN

Stortinget har vedtatt at veiledende responstid for akuttberedskap med ambulanse i grisgrendte strøk skal være at 90% av tilfellene bør nås innen 25 minutter. UNN er nå i ferd med å fatte vedtak som gjør at man på sør- og yttersida av Senja ikke har mulighet til å oppfylle det. Man klarer ikke å kjøre fra Svanelvmoen til hverken Skrolsvik, Flakstadvåg, Torsken eller Gryllefjord på 25 minutter. Det dreier seg ikke om et ti-talls uheldige sjeler som vil få svekket beredskap og opplevd trygghet, men mer enn 500 mennesker. Demografisk er også snittalderen i utkantstrøk høyere, noe som kan tilsi relativt sett flere akuttilfeller.

Når helseforetakene tildeles penger, får man ikke ekstra bevilgninger på grunn av geografi. Dette slår svært uheldig ut i nord. Vi bor stort sett grisgrendt, og avstandene er store. Det betyr av man i nord har forholdsvis større utgifter til akuttberedskap både i luften, til vanns og langs vegen. Uansett hvordan man snur og vrir på dette, så er det hensynet til å spare penger/slippe kostnadsøkninger som er den store pådriveren i saken. Det foregår omstrukturering av ambulansetjenesten flere plasser i landet, men på lang nær så drastiske som på Senja, i Bjarkøysamfunnet og i midt-Troms. Det er på sin plass at befolkningen protesterer høylytt.

Prosessen i UNN styret

Allerede i 2014 vedtok styret i UNN at man skulle vektlegge aktiv behandling mer og beredskap noe mindre. Styret visste at det ville gjøre utslag på responstiden for ambulanse. I 2015 kom det strengere kompetansekrav i Akuttforskriften som ga ytterligere ved til bålet. Det samme gjorde ønsket om å gå over fra hvilende vaktordninger til treskiftsordninger. Behovet for personell på stasjonene ble flerdoblet, og det var som alltid vanskelig å rekruttere nok kompetent personell.

I 2015 bestilte direktøren en utredning og deretter en utarbeiding av plan for en gradvis omlegging av ambulansetjenesten. I 2017 vedtok styret prinsippene som skulle ligge til grunn for endringene, og her skruddes skruene til ytterligere et par hakk. Nå ble det vedtatt at utfordringene skulle møtes innenfor dagens økonomiske rammer, med mer bruk av tilstedevakt(som doblet mannskapsbehovet) og at man skulle ha færre og større stasjoner for å dekke kompetansegapet (man kunne prøvd andre tiltak i samarbeid med kommunene).

Etter dette har man gjennomgått sone for sone. I juni var det ambulansestasjonen på Bjarkøy som ble vedtatt nedlagt. Selv når Bjarkøyforbindelsen står ferdig og med beredskapsferge over Toppsundet på plass, kan jeg ikke skjønne at man kan klare å oppfylle kvalitetsindikatoren i ett eneste tilfelle. I morgen står midt-Troms og Senja på sakskartet.

Prosessen opp mot de berørte kommunene

Man kan spørre seg om man har vært tydelige nok opp mot kommunene og de folkevalgte på hvilke endringer som var på vei. Protestene fra Salangen og Lavangen tyder ikke på det. Har man på noe tidspunkt forsøkt å gå i dialog med kommunene for å løse kompetanseutfordringene på annen måte enn ved sentralisering? Eksempelvis ved å tilby helsepersonell som bor på stedene der stasjonene er lokalisert etter- og videreutdanning. Var det nødvendig å vedta ikke- lovpålagte endringer av vaktordninger som både medførte økte kostnader og økt mangel på personell? Eller påskyndet dette bare behovet for sentralisering?

Oppfyller den nye organiseringen lovens forsvarlighetskrav?

Spesialisthelsetjenesteloven stiller krav om at tjenestene skal organiseres forsvarlig. Jeg kan ikke se at dette har vært drøftet i beslutningsdokumentene styret har fått seg forelagt. Forsvarlighetskravet er en rettslig standard. Her innfortolkes for eksempel krav om å organisere slik at man har nok personell, kompetent personell, kan yte tjenesten til rett tid og bidrar til god ressursutnyttelse. Hensyn kan peke i ulike retninger og må veies mot hverandre. Når man skal vurdere om forsvarlighetskravet er oppfylt, skal man se hen til nasjonale veiledere. Med de kunnskaper man har om tidens betydning innenfor akuttmedisin, skulle man tro at veiledende responstid var noe man burde strekke seg etter å oppfylle, og ikke med åpne øyne organisere seg bort fra. Det hjelper ikke at det er kompetent personell som kommer, hvis de kommer for sent.

Stopp opp

Jeg tror styret i UNN gjør klokt i å utsette saken, tenke over den en gang til og gå i dialog med kommunene for å finne alternative løsninger. Jeg er i likhet med de fleste Tromsværinger glad i UNNog det helsetilbudet de gir. Vi har og skal ha et sterkt Universitetssykehus i Nord, men ikke hvis prisen er svekket akuttberedskap og opplevd trygghet for helsehjelp i distriktene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse