Skyttergravskrigen Finnmark legger opp til er helt ødeleggende, skriver Per Lars Tonstad. Bildet er fra Slettnes fyr i Gamvik, verdens nordligste fyr på fastland, og et landemerke i Finnmark.

Stopp nå, Finnmark!

Ingen er tjent med at Finnmark skal halte videre ved hjelp av statens krykker.

Finnmark har fantastiske muligheter, men mangler muskler. Disse musklene er kompetanse, kapital og ikke minst - mennesker.

Utfordringen er formidabel. Det dreier seg om å slipe en diamant for verdensmarkedet. Svaret fra nord er deprimerende: Ikke rør oss!

Ingen er tjent med at Finnmark skal halte videre ved hjelp av statens krykker. Dette fylket har en gudegitt gave og må gripe sjansen, framfor å henfalle til alenegang i skyggenes dal.

Ikke en politiker, ikke et menneske, vil Finnmark noe vondt. Men når en leser innlegg og kommentarer (ikke minst på sosiale medier), får man et helt annet inntrykk.

Igjen manes det fram en forestilling om at storsamfunnet, søringene og Oslo, er ute etter å kvele Finnmark. Et Finnmark som helt siden krigen har kjempet mot overmakten fra sør, og såvidt overlevd. Nok en gang må sliteren i fiskeværet og i reindriftsbygda opp på barrikaden for å forsvare sitt territorium.

Beklager, slik er det ikke. Finnmark er ikke sulteforet. Fylket har privilegier som andre kan misunne, som nedbetaling av studielån og lavere avgifter. I årevis etter krigen kunne Ap-ordførerne i fylket bare ta en telefon til en partifelle som var statsråd og det ble undersjøisk tunnel til Vardø og småflyplass på annethvert ness.

Ikke noe galt med det, men tidene endrer seg. Den tiden er forbi da faren i Nesseby kunne true sønnen sin “er du ikke snill nå, får du ikke jobb i vegvesenet når du blir stor”. Staten kan ikke legge alt til rette for deg. Men han har såvisst bidratt, han staten, ved å plassere Kontoret for erstatning til voldsofre til Vardø og Statens innkrevingssentral til Bjørnevatn i Sør-Varanger, blant annet. Det var gjenytelser for tapte arbeidsplasser i fiskeri og gruvedrift.

Slik kan det ikke fortsette. Sentralkontoret for innkjøp av tulipaner fra Amsterdam vil aldri havne i Snefjord, selv om bygda sliter med fraflytting og aldring. Altså handler det om at Finnmark, som alle andre regioner, må finne egne bein å stå på. Det er litt uvant for et fylke som har pleiet forestillingen om at vi er så spesielle at vi trenger særordninger.

Heldigvis finnes det krefter i Finnmark som dyrker mulighetene framfor klagesangen. De har vært innovative, skapt arbeidsplasser og verdier.  Men de ledende politikerne lytter ikke til disse ildsjelene, men skriker som måsen i Odd Børretzens vise “ vi vil ha mer, mer, mer…”.

I front for denne bakstreverske kampanjen går selvsagt Senterpartiet, denne bevegelsen som tror at når en motor koples til revers, går det framover. Det gjør altså ikke det, selv ikke for en traktor. Et arbeiderparti som kjemper for å beholde grunnfjellet, rusler tafatt på den samme stien, holdt i nakken av noen partiprofiler i fylket samt en tidligere nestleder i Austertana.

Problemet er at denne dyrkingen av nostalgismen ikke åpner ei dør til et livskraftig framtidssamfunn. Befolkningen i Finnmark blir eldre for hvert år. Hadde det ikke vært for innvandring, ville folketallet ha stupt. De offentlige tjenestene får stryk hvert eneste år i offentlige statistikker, det er nok å henvise til Statistisk Sentralbyrå eller Kommunal Rapports kommunebarometer.

Politikernes svar på dette ser ut til å være at vi fortsetter i samme spor. Det er farlig, og det er ikke et svar på Finnmarks utfordringer. Det finnes visjonære krefter i Finnmark. Men ofte har de lyktes på tross av, ikke på grunn av lokale myndigheter. Mens ordførere har sittet på flyet til Oslo for å be om støtte til gud vet hva, har driftige sjeler bygd opp snøhoteller, de har satset på krabbefiske og nordlysopplevelser, hunde- og reinsafari og har omsatt for millioner.

Disse initiativene utnytter lokale ressurser på en bærekraftig måte. Verdiene blir igjen i lokalsamfunnet, i kontrast til hvordan en annen juvel er forvaltet (Nordkapp).

Finnmark er ikke et u-land som må suge statens bryst til evig tid. Samtidig må alle ekspertene sørpå forstå finnmarkingene. Vårt nordligste og vakreste fylke har ikke vært behandlet pent.

Tråden kan trekkes tilbake til krigen, gjenoppbyggingen, fornorskningen av samene og ranet av fiskeressursene. Forsømmelsene er mange og alvorlige.

Men det er en tid for å påpeke elendigheten, og en tid for å gjøre noe med den. Nå kan Finnmark gripe sjansen,  og sammen med Troms bli et drivhus for nyskaping og vekst i nord. Finnmark taper på å dyrke utenforskapet, den veien fører til vemod og armod mer enn til vekst og rikdom.

Finnmark har også en ressurs som et flerkulturelt fylke med nordmenn, samer, kvener og etter hvert også mange innvandrere. Det bør være en berikelse, ikke et problem. Men også her kvesses knivene.

Ved Finnmarksloven ble finnmarkingene omsider herrer i eget hus. Den kunstige Statens umatrikulerte grunn ble til Finnmarkseiendommen (Fefo), med et lokalt styre valgt av fylkeskommune og Sametinget. I tillegg fikk finnmarkingene et annet enestående tilbud: Hvis du mener at du har rett til et område, land eller vann, kan du fremme kravet for Finnmarkskommisjonen. Alt du trenger å hevde, er kravet!.

Da må kommisjonen hente inn dokumentasjon, avholde høringer og komme fram til en beslutning om kravet er berettiget eller ikke. All saksbehandling er gratis. Alternativet hadde vært å fremme et privat søksmål, som hadde blitt svært kostbart og i praksis utelukket de fleste fra å prøve saken. Finnmarkskommisjonen er unik, den vil fortsatt jobbe i mange år for å avklare rettigheter til land og vann.

Finnmarks status i dag bør gi fylket selvtillit til å sette seg ned sammen med Troms og tenke stort. Da bør det handle mer om hva kan vi få til sammen, enn hva staten kan drysse over oss av nye oppgaver. Alle ser mot nord nå. Viktige ressurser som verden trenger, finnes i Arktis. Olje og gass, mineraler og fisk. Turisme basert på opplevelse og aktivitet og miljø. Transport langs den nordøstlige sjørute. Kontakten med Russland. Samarbeidet urfolk imellom på tvers av landegrenser.

Identiteten til finnmarkingene er ikke knyttet til fylkesadministrasjonen j Vadsø. Tilhørighet knyttes til familie, slektsbånd og lokalsamfunn. Finnmarkingene er et sterkt folkeferd som ikke trenger en overbefolket fylkesadministrasjon for å bekrefte deres verdi. De har skapt sin identitet med slit og offer, og den stoltheten vil bestå.

I et land hvor regionene blir større og sterkere, kan ikke Finnmark sveve som en rådvill satellitt under nordlyset. Min beveggrunn for å fremme disse tankene er bare en ekte lidenskap for Finnmark og Nordkalotten. Jeg har bodd 15 år i Finnmark og like lenge i Tromsø, og jeg mener at dette er brødre som kan bygge noe stort sammen. Denne skyttergravskrigen som pågår nå, er bare ødeleggende. Og de prinsipielle sidene ved å sabotere et vedtak i Stortinget, har jeg ikke engang berørt. Det er et annet og alvorlig kapittel.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse