Annonse
Boris Johnson vil fremstå som en statsminister så handlingssvekket at han neppe kan vente seg annet enn høflig likegyldighet fra resten av verden, mens vi venter på at den politiske edrueligheten skal vende tilbake til Westminster, skriver Guttorm Isaksen. Foto: AP / David Mirzoeff

Storbritannia, Brexit og Boris

Boris Johnson er en britisk overklassegutt som har et skyhøyt sjølbilde, uten på noen måte å leve opp til det. Han har alltid eksellert i overklassemiljøer der forakten for "the commoners" ligger i tjukke lag utenpå alt de gjør.

Det nærmer seg klimaks i Brexit-krisen. Kort tilbakeblikk:

Brexit-debatten var forvirrende og dominert av demagogi, dårlig populisme og et politisk establishment som ikke gadd ta forvirringa og misnøyen på alvor.

Brexiterne er ei ekstremt sammensatt gruppe: Overklassesnobber og pensjonerte offiserer som savner «the Empire» ved siden av folk. mest eldre - fra den lavere middelklassen som har sett sine nabolag bli befolket av utlendinger - ikke så mye fra EU som fra imperiet. En prosess som startet lenge før Storbritannias EU-medlemskap. Den imperiale makteliten hadde slått stort på det og vedtatt at alle innbyggere i imperiet hadde rett til å bosette seg hvor som helst.

De hadde ALDRI innbilt seg at dette skulle bli mer enn et symbolvedtak som andre enn elitene i koloniene kunne dra fordel av. I Whitehall var man himmelfallen da fattigfolk fra hele Samveldet strømmet inn i Storbritannia. Men politisk korrekthet la en demper på folks anledning til å dra disse problemene inn i samfunnsdebatten.

Rasistiske miljøer utviklet seg som sopp i regnvær. I så kommer EU-medlemskapet. De Gaulle hadde blokkert for britisk medlemskap over en generasjon. Da han var ute av bildet, fikk britene sjansen.

Det gikk bra. Den økonomiske veksten økte. Store samarbeidsprosjekter vokste frem. Men britisk bilindustri gikk dukken. Man kan gjerne skylde på tyskere og franskmenn.

EU skyld i alt som er galt?

Men hovedproblemet var at de “industrielle relasjonene” var meget kompliserte. Storbritannia hadde kanskje ikke flere streikedager enn på kontinentet. Men fagforeningsstrukturen i britiske bilfabrikker var slik at det var en evig strøm av små arbeidskonflikter, ofte egnet til å senke produktiviteten, senke kvaliteten og øke kostnadene uten at grunnleggende problemer blei korrigert.

Var det tyskernes og franskmennenes skyld? Vel, de var flinke å tilby sine bedre produkter når de britiske skranglekassene falt fra hverandre. Men en britisk tradisjon av imperial opphøyethet gjorde at man aldri kunne tenke seg å ta en sjølkritisk kikk i speilet for å finne årsakene.

Den britiske motviljen mot EU-medlemskapet er preget av en total motvilje til å se svakheter i eget system. Mye av fremgangen i britisk økonomi er jo nettopp en funksjon av EUs indre marked. Men i stedet for å innse dette, tror mange dette har kommet av seg sjøl. Da skyver man heller ting som skaper misnøye over på EU.

Jeg fulgte Brexit-debatten nøye. Jeg var aktiv i begge våre norske EEC/EU-kampanjer. Debattenes bølger kunne skvalpe høyt på det verste. Men kampanjene var likevel såpass informative at når resultatet forelå, så visste regjering og storting nøyaktig hva de hadde å forholde seg til.

Fest uten voksne til stede

Men den britiske EU-debatten var fylt av tull og demagogi. David Cameron si regjering hadde vunnet både folkeavstemninga om Skottlands sjølstendighet, og deretter gjort et glimerende parlamentsvalg. Labour hadde nok med seg sjøl og visste ikke hva de skulle mene om noe. Makteliten i Whitehall var altfor sjøltilfreds. Det var som et barneselskap der de voksne hadde forlatt festen.

Nigel Farage er en glimrende populist. Og det er nok av dysfunksjonelle trekk ved EU til å lage storartede show. (En god populist klarer alltid å beskrive folks hverdagsproblemer bedre enn den etablerte makteliten). Etter valgseieren hoverte Farage i EU-parlamentet: “Nå er en av de store grunnsteinene i bygget (EU) fjernet. Snart skal vi få resten av konstruksjonen til å falle sammen”.

Med andre ord; Brexit skulle tjene som den knuseklula som skulle få EU til å bryte sammen. Man kunne ikke gitt EU en bedre motivasjon til å slutte rekkene og møte den britiske forhandlingsdelegasjonen med en romersk skjoldborg.

Dette handlet ikke om fornuftige løsninger på et rasjonelt problem. De førende brexiterne ville ikke bare øke landets sjølråderett. De skulle knuse hele EU i samme slengen! Var det dette flertallet hadde stemt for?

Fenomenet Boris

Boris Johnson er en britisk overklassegutt som har et skyhøyt sjølbilde, uten på noen måte å leve opp til det. Han har alltid eksellert i overklassemiljøer der forakten for “the commoners” ligger i tjukke lag utenpå alt de gjør.

Men han har sosial intelligens nok til å holde disse sidene av seg sjøl skjult. Et typisk trekk ved en god populist. Han fikk sparken to ganger for å ha diktet opp sitater i artikler han skreiv som journalist. Han fikk en kraftig advarsel for en telefonsamtale der en svindeldømt overklassekamerat ville ha Johnsons støtte til fysisk å mishandle en journalist som var kommet på sporet av hans tvilsomme foretagender. (Jeg har hørt lydopptaket).

Johnson ga ingen klare løfter i samtalen, men han prøvde heller ikke å snakke sin gamle skolekamerat til rette. Det viser en moral der samhold innen overklassen overstyrer respekten for loven. Et meget farlig trekk ved en politiker.

Han satt lenge på gjerdet under brexitdebatten. Han skreiv to artikler, en for og en mot. Han valgte pro Brexit da han så hvilken vei vinden blåste.

Da han tiltrådte som utenriksminister, blei han spurt om han ville prøve å bedre forholdet til de utenlandske politikerne han hadde skjelt ut og fornærmet. “Nei”, var svaret. Han aksepterte tydeligvis spørsmålets premiss, at han totalt manglet diplomatiske evner.

Avtemmingsresultatet ga - trass i en dårlig debatt - to omtrent like store blokker. Det gir IKKE grunnlag for å bruke avstemmingsresultatet som ei fullmakt fra velgerne til å presse frem en No-Deal Brexit. Et farlig tiltak som ALDRI var seriøst drøftet i valgkampen. Jeg vil påstå at det ville være misbruk av avstemmingsresultatet.

Det kan ikke være tvil om at May`s forhandlingsresultat var det klart beste under de rådende forhold. særlig sett i lys av retorikken fra Nigel Farage. Å oppnå noe som helst mellom to politiske skjoldborger, var en enorm prestasjon som aldri blei verdsatt eller forstått av parlamentet.

Å pisse i motvind

Men skiftet av statsminister har medført at det nå er svært få «voksne» tilstede når Boris og gjengen nå skal til Bryssel for å lære EU «å pisse beint». Men å pisse i motvind, har aldri vært noen god ide.

Lille Boris vil bli skuffet. Fryktelig skuffet. Han vil komme tilbake til Parlamentet uten en tøddels forbedring og med våte bukser. Da må han foreslå en No-Deal Brexit. Det vil han IKKE få flertall for. Da opphører alle avtaler og alle Storbritannias EU-systemer og-skjermer går i svart!

Union Jack på museum?

Storbritannia kommer da i drift og bli lett å påvirke fra et Washington der Donald Trump regjerer, på en slags måte. Det vil virke destabiliserende.

Naturligvis vil en No Deal Brexit skape store vansker for begge parter. Men EU er mange ganger større enn UK, både når det gjelder økonomi og folketall. Dette er en konflikt som UK ikke kan vinne!

Og de skotske nasjonalistene vil da ha et meget berettiget krav om ny avstemming om sjølstendighet. Jeg var lettet da de ikke vant frem i den forrige avstemninga. Men denne gangen stiller det seg annerledes.

Og da vil også Nord-Irlands plass i unionen komme i spill. I så fall kan man henge Union Jack på museum og markedsføre England og Wales som en ny statsdannelse parallelt med de skotske og nord-irske prosjektene.

«Not fit for purpose»

Vil Boris Johnsons posisjon som statsminister vare frem til årsskiftet? Tre ting kan skje:

  • Han blir kasta i et mistillitsvotum
  • Han tvinges av parlamentet til å be folket om ei ny Brexit-avtemning – over et mer avklart valgtema.
  • Han kan skrive ut nytt parlamentsvalg

Det siste ville bli et politisk sjølmord for toryene. Det britiske regjeringspartiet kan pr. i dag derfor bare beskrives som «Not fit for purpose» - ikke egnet til formålet.

I mellomtida vil Boris Johnson fremstå som en statsminister så handlingssvekket at han neppe kan vente seg annet enn høflig likegyldighet fra resten av verden, mens vi venter på at den politiske edrueligheten skal vende tilbake til Westminster.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse