Kautokeino-opprøret, tvangsevakueringa og Alta-kampen - tre historiske eksempler på finnmarkingenes vilje til å opponere mot makt og myndighet. (Foto: Filmweb / Scanpix)

Store, lille, rare, rike Finnmark må bestå

Deres nei nå til å la seg innordne er ikke enestående, og deres historie, kultur, populasjon og politisk-/økonomiske praksis må tas med for å forstå Finnmark som enestående i kampen mot regionreformens tvangssammenslåings-strategi.

Proteststerke Finnmark etter tung erfaring, tvangsevakuerte og tvangsnekta hjemreise da krigen var slutt, gjorde seg sivilt masse-ulydige og dro likevel heim uten lov. Norm-avvikende, på topp og bunn i mangslags statistikk, fiskeriutbytta, frispråklig og flirfullt diskriminert av hvermann og media, steiersterk og står han av der andre faller fra. Finnmark, hovedfylke for de tre stammers møte, ulike folk i ulik bekledning og likevel like, flyktninger i eget fylke og befridd i Kirkenes gruveganger fra nazistene – av russerne. Og nå, tvangspålagt av den norske regjering å slå seg sammen med Troms, i den erfaringsrike hensikt å la Finnmarks rike ressurser tilflyte nasjonens storaktører, kvotebaronene og oppdrettsmagnatene. Vårt kort sagt, enestående Finnmark fylke!

Uforståelige Finnmark, sier mange, opposisjonelle Finnmark, ufattelige stabeiser som nekter å innordne seg demokratiets øverste myndighet – selve den norske regjering, den som nå bruker nasjonens svært knappe flertall på Stortinget til å piske Finnmark inn i folden. Og så lystrer de ikke! Slik er det undrende narrativet til flertallet av nasjonens endimensjonale demokratiforståsegpåere – at Finnmarks annerledes opptreden er illojal og svikefull. Er så finnmarkingenene illojale og svikefulle? spør jeg meg. Og mitt svar er Nei!

Deres nei nå til å la seg innordne er ikke enestående, og deres historie, kultur, populasjon og politisk-/økonomiske praksis må tas med for å forstå Finnmark som enestående i kampen mot regionreformens tvangssammenslåings-strategi.

Det er nok å nevne Stilla, med politihæren mot demonstrantene i Altakonflikten. Samt samenes sultestreik i teltleir foran Stortinget i samme sak. Og påstemplet nå som da med samme, formalforståelse, den om illojalitet og antidemokratisk oppførsel. Gro Harlem Brundtlands Unnskyld ! mange år senere har servert sin entydige sannhet i den saken.

Og trettifem år før det, Fimmarkingenes største sivil ulydighets-aksjon mot regjeringens forbud for finnmarkingene, mot å flytte tilbake til Finmnark før regjeringens planøkonomiske gjenreisning for et fåtall utvalgte steder var sikret. Finnmarkingenes suverene avvisning av forbudet ved å masse- hjemreiste, er i ettertid grundig forstått som en dyp kjærlighetserklæring til hjem og hjemsted, på tross av nær umenneskelige strabaser og savn ved å bo under sine nedbrente hjem, i husets kjeller med improviserte taklemmer lagt over. Samme eksempel kan være huleboer-aksjonen da mange nektet å adlyde tvangsevakuerings-ordren ved tyskernes nedbrenning av Finnmark høsten 1944 og isteden lot seg overvintre i berg. Er det til å forstå? Er det til å forakte?

Kanskje finner vi samme anti-overmakt-holdning allerede i Kautokeino-opprøret på 1800-tallet, protesten mot nasjonale maktutøvere uten forstand på samisk kultur og religion. Og før det, finnemisjonen, med sin metodiske målsetting å frelse dem gjennom å tilintetgjøre deres hjemlige religionsutøvelse. Og senere, tvangsinternering av skolepliktige for å lære dem norsk og nekte dem bruk av sitt eget språk i skolen. Historien viser hvor klart Finnmark skiller seg ut fra fylkesflertallet som enestående befolkningsmessig, med sitt tre stammers sterke møte – staute nordmenn, finsk kven-sisu, samisk reinnomadisme under åpen himmel og sjøsamisk ekstremkompetanse i fiske, ishavsfangst og forskningsekspedisjoner. Ikke jamsies og like, men likevel innvevd i hverandre, trass i sterke spenninger mellom dem. Og etter krigen, statsmaktas uvilje mot partisanene, de som kjempet på russisk side mot Hitler-Tyskland. Og altfor sent fikk en oppreisning, ikke av politikerne, men av kongen.

Legg så til at Finnmark også skiller seg ut som landets klimatisk mest utfordrende fylke, når veien over Sennalandet snøstenges i juni, mens Aker brygge priser en selvfølgelig sommer med øl i alle glass. «Å, snestorm over Bæskades, med fyk over fattig grønt, dette er selve Norge, frysende armt og skjønt» (Nordahl Grieg). Og levemåten, knallhard i de fleste sammenhenger, ikke bare vær og vind, men også nasjonale kvotebaroner som bygger seg rettigheter til Finnmarks formidable matfat av svømmende og krabbende ressurser, de som langt på vei kan fratas Finnmark av demokratisk flertall på Stortinget: De største aktørene tok fiskerettighetene med seg og dro, fra sin ulønnsomme fiskeindustri og etter at de årevis hadde kritisert Finnmark for å mangle evne til å å lage lønnsomhet. Rettferdig, etterrettelig?

Bevares, sentrum-periferi-syndromet fins også i andre fylker, særlig nordpå. Men også i det er Finnmark dårligst stilt, med sitt fåtall mandater i sitt største av alle fylker, også ettter at de er kompensert med ekstra mandater. Og ved hjelp av regjeringens halvpart av folket har den fått hele folket i sin makt til å temme Finnmark. Og slik har Finnmark grundig lært seg en politisk lekse om lusa på gangen.

Hva nå med kjøttvekta i politikken, når Finnmark evt. påtvinges hovedsamarbeid med dobbelt så folketallige Troms, inkludert landsdelens største by Tromsø, med samme folketall som hele Finnmark? Også her vil mandatmakta rå, til fordel for sentralere strøk. Derfor lider lille, store, rike Finnmark aller mest av norsk demokratis periferi-forsømmelser.

Vil det ikke ut fra alt dette være verdt å fristille dette enestående fylket i så mange sammenhenger, for vårt alles beste? Kan vi ikke trenge som nasjon Finnmarks alenegang, nå som også resten av landet har sine enkeltfylker? Å ha et fylke som både tør og bør være selvgående, med all sin annerledeshet i tanker, væremåte og stayer-evne, til berikelse for hele nasjonen og all verdens turister. Heller enn vaklevorne administrative krykker (oppgaver) å administrere, kan de trenge fordeler på sine egne premisser. Så gi dem noen åpenbare nær-rettigheter til sine fiskerikdommer, svømmende og krabbende, ikke bare for kystsamer, men som en premiering for sin annerledeshet i væremåte og unike evne til å mestre sine harde levekår. Og da kunne leve med langt større mening enn å bare kunne smykke seg med halvdemokratisk samarbeid, til egen svekkelse. Og eventuelt kan også Troms trenge noen ekstra nasjonale oppgaver i sin påførte enegang, til erstatning for det Finnmark som glapp?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse