Annonse
TRYGD: - Innerst inne visste jeg at uføretrygd var neste pillen jeg måtte svelge med vann og selvforakt, men jeg utsatte det så lenge jeg kunne, skriver Hege Arstad i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den store skammen

Jeg er definisjonen på bortkastet potensial. En utgiftspost i stedet for en inntektskilde.

Jeg er en belastning, en undermåler og samfunnstaper. Og det verste av alt; jeg har angivelig valgt det selv.

Svar til Rune Endresens “Til alle dere trygdesnyltere” - fra en uføretrygdet:

I statsbudsjettet for 2013 var det satt av svimlende 370 milliarder kroner til ytelser fra folketrygden.

Trygdeutgiftene utgjør hele 35 prosent av statsbudsjettet. I løpet av ett år økte andelen uføretrygdete unge under 30 år med 10 prosent. Det skrives kronikker og ledere i alle landets aviser. Rikssynsere og politikere river seg i håret. Hva har gått galt? Er vi i ferd med å bli en nasjon av snyltere, eh …, unnskyld; sykelige?

Beklager. Jeg er en del av den nitriste statistikken, så jeg blir lett revet med. Jeg har rundet 40. Ikke ung. Ikke hundgammel. Men definitivt i arbeidsfør alder. Jeg skulle, kunne, burde ha vært i full jobb. Gitt mitt bidrag til fellesskapet. Vært en del av spleiselaget i stedet for å tappe statskassa. Slik er det ikke.

Det er snart 15 år siden jeg var i full jobb. En kjip konsekvens av å ha anoreksi. Du blir for syk til å arbeide heltid. Jeg skal ikke lire av meg mer om spiseforstyrrelser. Jeg har skrevet nok om det. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg finner realitetene ytterst pinlig. Grensen for sjarmerende nevrotisk er for lengst passert. Jeg er definisjonen på bortkastet potensial. En utgiftspost i stedet for en inntektskilde.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste uføretrygdete som føler det slik. Jeg vet at andre som meg føler rødmen krype opp langs halsen når debatten raser i mediene. Tallenes tale er klare, men de bør og skal drøftes. Debatten er unyansert. En tyr i altfor stor grad til generalisering.

Etter endt sendetid sitter mange igjen med inntrykket av at uføretrygd er noe en velger. Som om en kommer til et punkt i livet hvor en simpelthen bestemmer seg for ikke å jobbe mer. Går til legen. Snakker med NAV. Og vips: Velkommen til statistikken - nyt velferdsstaten Norge!

For det første: Det er en lang prosess å bli uføretrygdet. Du skal være kronisk syk. Ha forsøkt all mulig behandling. Arbeidsgiver skal, i samråd med lege og NAV, forsøke å tilrettelegge arbeidsoppgaver og arbeidstid i forhold til sykdom. Går ikke det, så skal du omskoleres. Absolutt alt skal være utprøvd før du kan tenke på å søke om uføretrygd.

Selv tenkte jeg ikke tanken. Innerst inne visste jeg at uføretrygd var neste pillen jeg måtte svelge med vann og selvforakt, men jeg utsatte det så lenge jeg kunne.

Vi lever i et samfunn hvor ens verdi som menneske i stor grad defineres av hva du lever av. Å si at du er uføretrygdet er ikke noe du sier med stolthet. Det er stigmatiserende, og jeg skammer meg dypt når jeg får det uunngåelige spørsmålet i møte med nye mennesker: Hva jobber du med? Spørsmålet kommer i det øyeblikket den obligatoriske håndhilsningen er overstått. En refleks. Sånn fungerer etiketten.

En venn sier jeg bruker ordet hat for mye. Jeg hater mennesker som mangler uegennyttige tanker. Jeg hater Beat for Beat. Hater fårikål. Sånne ting. Jeg kan til en viss grad si meg enig. Men jeg hater virkelig å si at jeg er uføretrygdet. Ordet uføretrygdet er så negativt ladet at det føles som å hive bensin på bedritent selvbilde hver gang jeg blir tvunget til å uttale det.

De aller fleste som er avhengig av offentlige stønader hadde valgt annerledes om de hadde kunnet. Jeg er ikke naiv. Jeg vet det fins unntak. Noen vet å sno seg. Det er på ingen måte greit, men de som følger reglene må slippe i bli dratt ned i samme dragsug.

Det er ikke fett å leve på uførtrygd. Når faste utgifter som lån, husleie, kommunale avgifter og strøm er betalt, er det ikke mye handlingsrom igjen. Selv er jeg så heldig at jeg kan ta et og annet journalistisk frilansoppdrag i perioder helsen tillater det. Med pc og telefon kan jeg gjøre en stor del av jobben hjemmefra, og i mitt eget tempo, så lenge jeg overholder deadline. Jeg har en arbeidsgiver som har stor innsikt og forståelse for situasjonen min, og som har lagt alt til rette slik at jeg av og til kan levere artikler.

Det kan gå måneder uten at jeg leverer så mye som en notis, men døra står åpen, noe jeg er ekstremt takknemlig for. Muligheten til å tilføre en kronisk slunken konto noen kroner er én ting. Følelsen av å kunne bidra, er en gevinst som for min del ikke kan måles i kroner.

Mange politikere på høyresida ønsker å kutte i sykelønn og uføretrygd, for å tvinge flere ut i arbeid. Det lukter amerikansk Teaparty-tankegods lang vei. Du er din egen lykkes smed. Ansvar for egen helse. Fattigdom som motivasjon.

Hadde jeg hatt adresse USA ville det vært overveiende sannsynlig at jeg hadde bodd i ei pappeske under ei bro. Hadde jeg bodd i Madrid ville jeg demonstrert i gatene mot drepende velferdskutt.

Fattigdom gjør deg ikke mer arbeidsfør. Fattigdom bidrar til at en fortvilet livssituasjon går fra vondt til verre. Min flaks i livet er at jeg er født i verdens rikeste land. Takket være oljen og, etter mitt synspunkt, et fornuftig skatt- og avgiftssystem, har vi råd til et velutbygd velferdssystem. Vi tar vare på syke og svake.

Helsetjenester og tilgang til utdanning avhenger ikke av lommebokstørrelsen. Like fullt føler jeg skam når debatten om dagens trygdeordninger raser. I mitt hode hører jeg snylter i stedet for syk. Jeg er en belastning, en undermåler og samfunnstaper. Og det verste av alt; jeg har angivelig valgt det selv.

Økningen av unge uføre må tas alvorlig. Regjeringen har satt i gang tiltak, men det for lite for sent i forhold til sykdomsforløpet. Utviklingen må stanses. Men ikke straff dem av oss som allerede har kommet i denne situasjonen. Vi er mer enn kapable nok til å straffe oss selv.

 

(Denne kronikken er tidligere publisert i Adresseavisen.)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse