Annonse
En gjennomsnittlig nordmann spiste 76 kilo kjøtt i 2016. I 1989 spiste vi i gjennomsnitt 53 kilo kjøtt årlig, 23 kilo mindre enn i dag – dette viser en dårlig utvikling for miljøet, men også for folkehelsen. Utviklingen er motsatt for konsumeringen av sjømat. Vi spiste i 2015 23 kilo sjømat, men dette falt med 7 prosent i 2016. Denne utviklingen må vi snu!

Storfe(ske) og økologiske miljøutslipp

Miljødebatten rundt lakseoppdrett har vært tilnærmet ensidig, hvorav lakseoppdrett blir den store synderen. Dette er ikke helt riktig når man ser det store bildet.

Det at Norge i dag går veien med å øke produksjonen av sjømat bør berømmes, ikke fordømmes

Jeg har så lenge jeg kan huske alltid blitt fortalt at det er biler og fly som er årsaken til den globale oppvarming. «Kjør mindre bil, fly mindre – spar miljøet». Vi har alle hørt den regla. Men i realiteten er det en betraktelig større bidragsyter i denne oppvarmingen, som de færreste kjenner til. Den serveres på middagsbordet til hver og en av oss nesten hver eneste dag. Jeg sikter til kjøtt – biff, bacon, kjøttdeigen i fredagstacoen og så videre. Kjøttindustriens lange skygger skjuler store utslipp av klimagasser. Industriens utslipp er alene betydelig større enn det totale utslippet fra alle verdens biler, fly, tog og båter til sammen. 

Ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) er produksjonen av kjøtt en av de største utfordringene vi står ovenfor i forbindelse med den global oppvarmingen. Grunnlaget for dette er at kyr, sauer og gris produserer metangass. Jeg skal ikke gå veldig dypt i hvordan metan bidrar til global oppvarming, men som en tommelfingerregel pleier forskere å si at metangass er cirka 30 ganger mer skadelig enn dens mer kjente venn, karbondioksid. Det er oppsiktsvekkende, men dog et faktum, at i alt står kjøttindustrien for om lag 24 prosent av alle klimagassutslippene våre, ifølge studier gjort av World Resource Institute og EPA.

Min påstand er at med mindre vi alle plutselig ble vegetarianere, er det beste for miljøet av vi produserer så mye laks og sjømat som overhodet mulig. Således fordi oppdrettslaksen, sammen med flere fiske- og algearter, er å betegne som verdens mest bærekraftige storskala proteinkilde. Per i dag er situasjonen veldig annerledes, en gjennomsnittlig nordmann spiste 76 kilo kjøtt i 2016. I 1989 spiste vi i gjennomsnitt 53 kilo kjøtt årlig, 23 kilo mindre enn i dag – dette viser en dårlig utvikling for miljøet, men også for folkehelsen. Utviklingen er i midlertid stikk motsatt for konsumeringen av sjømat. Vi spiste i 2015 23 kilo sjømat, men dette falt med 7 prosent i 2016. Denne utviklingen må vi snu.

Havbruksnæringen er, som de aller fleste andre næringer, ikke i manko på problemer og utfordringer. Men de positive sidene rundt fiskeri- og havbruksnæringen er å betegne som langt større enn de negative. Om du ikke spiser laks eller sjømat, må du spise noe annet. Over tid trenger du proteiner, og per i dag finnes det ingen annen proteinkilde som lager et mindre fotavtrykk enn oppdrettslaksen og sjømaten. Uansett hvilke produkter vi produserer vil vi legge igjen et avtrykk. Det er uheldig, men dog en uunngåelig konsekvens. Spørsmålet er hvordan vi kan redusere denne miljøbelastningen i størst mulig grad. Oppdrettslaksen, sammen med flere fiske- og algearter, er så langt den beste løsningen på dette spørsmålet.

Neste gang du står i butikken, og er usikker på hva du skal ha til pastaen – en pakke kjøttdeig i den ene hånda og en pakke laksefilet i den andre. Da bør du velge sjømat fordi produksjonen av ett kilo storfekjøtt produserer klimagasser tilsvarende en bil som kjører 100 kilometer. I motsetning vil oppdrett av ett kilo laks produsere mindre enn en sjette del av dette.

Økologisk kjøtt er versting. Grunnen for dette er fordi naturlig vekst tilsier at det vil gå særdeles mye lengre til fra fødsel til slakteferdig produkt, ergo større produksjon av metangass fra dyret. Det er uheldig at vi blir overbevist om økologisk produksjon er så bra – den grønne innpakningen med økologisk-merking er i beste fall misvisende, ikke nødvendigvis bra for miljøet. 

Norges kombinasjon av en rekke naturgitte fortrinn, knyttet til havet, kan bidra til fremtidens løsninger. Vi er per i dag en av verdens største havbruksnasjoner, med en kystlinje som strekker seg to og en halv ganger rundt ekvator. Hver eneste dag leverer vi, lille Norge, 37 millioner sjømatmåltider til verden. Men i dag brukes kun netto 0,5 prosent av Norges havområder til havbruk, et område på størrelse med Andøya i Vesterålen.

Havet som matfat blir stadig viktigere. Således er det viktig å gi en stadig voksende verdensbefolkning sunn og god mat fra havet. Ifølge en studie fra World Resource Institute, må vi øke matproduksjonen med nærmere 70 prosent frem til 2050 for å møte behovet. Det er rimelig at Norge skal ta en fremtredende rolle i å bidra med sitt for å oppnå dette. Vi skal satse på havet og havbruk, men viktigst av alt skal vi formidle vår kunnskap og kompetanse innen havbruk som kan komme resten av verden til gode. Dette skal vi gjøre fordi fôrfaktor på en oppdrettslaks er 1,1:1, mens fôrfaktor på storfe er 11:1. Kjøttproduksjon legger i dag beslag på litt over 37 prosent av jordas landområder, opptar 70 prosent av alt vannuttak og produksjonen av klimagasser er seks ganger så høy.

Det at Norge i dag går veien med å øke produksjonen av sjømat bør berømmes, ikke fordømmes. Jeg mener at vi bør støtte en politikk som legger til rette for dette nå og i fremtiden.

Jeg håper fakta som presenteres ovenfor gir biffen en bismak, og oppfordrer til å spise mer laks og sjømat. Gjør det fordi det er sunt både for deg og miljøet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse