Annonse
Vi er i ferd med å kvele byen med nybygg og høybygg som tar både lys, grøntarealer, lekeplasser og utsikt fra de som bor her, skriver Barbro Husebye. Bildet viser det omtalte nybygget på Storhaugen. (Foto: Barbro Husebye)

Storhaugen som forsvant i byfortettingen

Vi skal bygge for framtida – for et godt bomiljø både inne og utenfor. Tromsø trenger flere boliger, men er vi nå ved en grense for hva bykjernen kan tåle?

Hvorfor er det så stille omkring utbyggingen av Storhaugen? En massiv mur av nye leiligheter stenger inne den gamle bebyggelsen. Siktlinjen fra Clodiusbakken mot det eneste virkelige signaturbygget i Tromsø – Tromsdalstinden – er blokkert. Den lille grønne lungen nederst i bakken er rasert med politikernes velsignelse. Selv har jeg ingen eierinteresser i området, men skriver dette som innbygger i byen jeg er glad i.

Clodiusbakken er en flittig brukt transportåre for myke trafikkanter til og fra byen. Flerfoldige mennesker går eller sykler opp og ned bakken daglig. Turister speider etter nordlys på veien opp til Prestvannet. Clodiusbakken gir en fin mulighet til å ta en stopp og få overblikk over byen. Beundre fullmånen over byen eller nordlyset over den hvitkledte Tinden. På nyttårsaften har Storhaugen vært et populært samlingssted for å se fyrverkeriet.

Med dette som bakteppe undrer jeg meg over at det er blitt gitt byggetillatelse for leilighetsbygget som nå reiser seg på Storhaugen. At kommunen har godkjent bygging av tre etasjer akkurat i siktlinjen mot Tinden, er både trist og uforståelig. Storhaugen skulle vært vernet til glede for allmennheten. Istedet troner nybygget som en massiv koloss i svingen ned mot Petersborggata, trenger seg på omgivelsene og de som går forbi.

Det spesielle med Tromsø er jo nettopp fjellene som omgir byen og folk som bor her. Det gir byen magi og tiltrekker seg mennesker fra hele landet, enn si hele verden. Nå er vi iferd med å kvele byen med nybygg og høybygg som tar både lys, grøntarealer, lekeplasser og utsikt fra de som bor i byen. Lyset som er så viktig i Tromsø.

Vi skal bygge for framtida – for et godt bomiljø både inne og utenfor. Tromsø trenger flere boliger, men er vi nå ved en grense for hva bykjernen kan tåle?

Argumentasjonen om byfortetting benyttes flittig og dreper enhver diskusjon. Ja, vi trenger flere boliger, men hvem bygger vi for? Og hvordan bygger vi? Det ér mulig å bygge spennende og bærekraftige bygg som passer inn i omgivelsene. Det fins eksempler på dette både i Tromsø og andre byer. På Storhaugen kan du ifølge hjemmesiden for prosjektet bo herskapelig i boliger med historiske røtter i byens flotteste strøk. Her kan du leve livet på første klasse. Leilighetene på Storhaugen er ikke for dem som virkelig trenger det. De har ikke råd til disse leilighetene. Storhaugen er den beste tomta i byen, for dem som har et stort hus å selge eller har en solid egenkapital.

Historien gjentar seg. Det hele ser så fint ut på papiret. De første bildene av prosjektene som selges inn. Det ferdige resultatet er dessverre ofte en blek kopi av førsteutkastet. De tilsynelatende små endringene i første utkast får til sist store konsekvenser for omgivelsene, både med hensyn til friarealer/grøntområder, lysforhold og sikt. Det kan synes som om byggeprosessene er ute av kontroll og at eiendomsselskapene har fritt leide. Det man først sa ja til, forandres og strekkes underveis. Plutselig er utformingen en litt annen, bekledningen endret og et par ekstra etasjer kommet på toppen, samtidig som kostnadene eser ut. Flere underentrepenører kommer inn underveis og gjør byggeprosessen uoversiktlig.

Noen få protesterer, men det er de mest utholdende, som regel de med posisjon og penger, som får det avgjørende ordet. De med de beste advokatene. Det ender i en kamp om jus og paragrafer, der hensynet til omgivelsene blir taperen. Store pengesummer står på spill. Folk gir opp. De færreste har tid eller overskudd til å sette seg inn i og følge opp de utallige byggeprosjektene i byen. Det er et demokratisk problem.

Fra presentasjonen av Storhaugen leser jeg: Storhaugen er for deg som leter etter det helt spesielle. Som søker tilbake til arven fra Nordens Paris. Tuftet på alt som bidro til å skape byens identitet, en liten verdensmetropol ved porten av Ishavet.

Jeg spør meg selv, er vi iferd med å ødelegge nettopp det som skapte denne identiteten?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse