Størst av alt er kjærligheten

Hvem er man, når man tror og mener at det kun er en måte å tolke verden, religion og mennesker på?

I den norske loven er det nå vedtatt at mennesker av samme kjønn kan inngå ekteskap. Altså vi står likestilt i våre rettigheter som individer til å ekte uavhengig av kjønn.

Dette etter min mening er et stort steg mot likestilling og likeverd. Likestilling fordi dine rettigheter som menneske i sammenheng med loven og kirken nå er på lik linje med alle andre. Likeverd fordi på tross av menneskelig mangfold og variasjon i levesett, er du gjennom lovens øyne likeverdig. Du kan selv ekte den du elsker på lik linje med alle andre.

Jeg gikk inn på internett og leste flere avis artikler som omhandlet denne tematikken. Jeg valgte også å lese en del av kommentarene skrevet relatert til dette.

På en side oppfattet jeg at en del av kommentarene dreide seg om at “… homofili ikke hørte hjemme i kristen tro og at rette ektefolk er mann og kone”. Enkelte skrev også at “… kirken ikke vet hva som står i bibelen når de kan godkjenne et slikt vedtak”.  Å ramse opp flere av disse kommentarene er ikke videre viktig, da noen var grovere og dere sikkert nå forstår essensen. På den andre siden la jeg også merke til alle de positive kommentarene. Det virket som om at for hver nedlatende og biske kommentar, kom det 10-15 oppmuntrende og positive kommentarer. Hvor mennesker hadde skrevet “gratulerer så mye!” og ” så fantastisk bra, endelig likestilling for alle”. Kommentarene ble videre forsterket med hjerte emoji og regnbuer i alle farger. Det jeg bemerket meg oppi det hele var de gjentatte gangene ulike folk hadde skrevet “størst av alt er kjærligheten”. Uansett hvilke argumenter de kom med avsluttet mange kommentaren med den tidligere overnevnte frasen.

Når jeg leste dette må jeg si jeg ble veldig glad, og stolt av å være en del av det norske folk. “Størst av alt er kjærligheten” og etter at jeg hadde tenkt meg litt om så vil jeg prøve å tolke den frasen. Jeg begynte å lure på om frasen ikke kun var rettet mot den ny vedtatte loven, men også mot de som ikke delte det synet om kjærlighet. Kanskje det var en liten påminnelse inni der til andre om hva som faktisk var viktig?

Etter min mening kan menneskets tro være noe intimt, privat og personlig for en del mennesker. Videre kan det også være ledende for hvordan mennesker ønsker å leve eller lever sine liv. Jeg forstår de som holder på gammeltro, tradisjonen og begrunner det de tenker i bibelen. Jeg forstår nostalgien, denne lærdommen av kristendommen og hva denne tolkningen av bibelen bunner i. Derfor vil jeg kanskje tenke at når en slik lov blir vedtatt i samfunnet, så vil det i samme sekund rokke på andres livslange tro. Rokke ved deres tolkning og mening av kristendommen, kirken og bibelen. Enkelte blir kanskje satt i et vanskelig etisk dilemma, mens andre er urokkelig i hvordan deres oppfatning av helheten er.

Jeg tenker at det er helt greit. uansett hvem du er, å føle det du føler og tenke det du tenker - og dette definerer jeg som åndsfrihet. Jeg ønsker videre å nevne noen flere begreper som også er relevant (etter min mening). Jeg vil nevne toleranse, medmenneskelighet, tålmodighet, forståelse for ulikheter og nestekjærlighet.

Er vi ikke folk som respekterer andres levesett og drømmer?, er det ikke rom nok for andre måter å tolke kristendommen og bibelen på? Kan ikke kirkens armer streke seg og gi varme til alle som trenger den? eller er troen bare for meg, min familie, min bygd, min landsdel eller for de som tror som meg på min måte?

I nåtidens samfunn vil læren om etikk være et stadig innovativt og nytenkende perspektiv. Dette fordi samfunnet moderniseres og mennesker forandres.

Etikk er læren om rett og galt og det omhandler evnen til å vurdere mellom de to. Når det er sagt lurer jeg på om samkjønnet ekteskap er et etisk spørsmål. I så fall hvem er det som har fått det privilegiet. Kan man sette et tak på kjærlighetens hus?

Kan kanskje spørsmålet være, hvordan skal vi legge tilrette for trivsel, omsorg, mangfold, nestekjærlighet og vennskap? Mine tanker går til mennesket igjen, hvem er man som menneske hvis man forkynner sitt levesett, sine holdninger, verdier og tro ufrivillig over på andre. Å velger for mennesket hva som skal tolkes og hvordan. Hvem er man, når man tror og mener at det kun er en måte å tolke verden, religion og mennesker på?  Etter min mening blir det å utøve makt, når essensen i det du sier til andre er at “det du tror på er feil”. Dette ser jeg som mangel på menneskets evne til å gå inn i seg selv, og praktisere egenrefleksjon og empati.

Som mennesker vil vi utvikle oss og lære hele tiden, vi kan selv velge hva som er best for oss selv, felleskapet vi er i og for samfunnet. Vi kan sammen velge å støtte hverandre, motivere og inspirere til positiv utvikling. Vi kan bevisst velge å opptre støttende, imøtekommende, generøs, raus, respektfull og åpen i møte med andre. Jeg velger å vise neste generasjon gjennom min praksis og mine handlinger, at det er plass til deg uansett hvem du er, hva du tror på eller hvordan du lever.

Min intensjon med kronikken er å skape selvrefleksjon og undring i folket over “hvem er jeg, i møte med andre?”. Er vi mennesker så satt i våre tanke- og levesett at livet må leves sånn eller slik?

Størst av alt er kjærligheten - det omhandler ikke bare livspartner, familie, meg og mitt. Det er også kjærligheten til dine venner, dine naboer, kolleger, ditt land og landsmenn først da etter min mening er kjærligheten størst. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse