Annonse

To strategier i klimapolitikken

Svært mange av de nordmenn som oppfatter klimaendringene som vår tids største samfunnsproblem mener at løsningen går gjennom redusert forbruk og energisparing. De ønsker sterke restriksjoner på lønnsom fornybar kraftproduksjon som krever arealinngrep, men godtar satsing på mindre lønnsom lav-skala fornybar energi. En annen strategi er å satse for fullt på at fornybar energi skal utkonkurrere fossil energiproduksjon. En slik satsing krever færre restriksjoner på arealinngrep. I dette innlegget skal jeg drøfte gjennomførbarheten av disse to strategiene.

Den amerikanske investeringsbanken  Lazards oversikt for USA fra 2017 gir en produksjonskostnad på 30-50 dollar per MWh for landvind,  46-53 for store solkraftverk med solceller, 187-319 for solceller på boligtak,  60-143 for kullkraft, 42-78 for gasskraft og 112-183 for kjernekraft. Disse tallene varierer selvsagt fra land til land, men hovedtendensen er at store vindkraftverk er i ferd med å bli mer lønnsomme enn fossil kraft i regioner med mye vind, og solkraftverk er mer lønnsomme i regioner med mye sol.

Men det er også andre forhold som er viktige å ha med seg. Kjernekraft og kraft fra solcellepaneler på tak i boliger er 4-6 ganger mer kostbart enn kraft fra store landvind- og solkraftverk. Solceller på hustak er en våt drøm hos de norske miljøpartiene, men kan dekke en relativt liten del av husholdningenes energibehov og krever store subsidier. Kjernekraft er ikke bare miljømessig tvilsom, men er også uøkonomisk i forhold til landvind. Noen hevder at oppgradering av norske vannkraftverk har et potensiale på 20-30 TWh per år, men NVE mener potensialet er mindre enn 5 TWh og at ytterlige opprustning vil kreve utbygginger med miljøkonsekvenser som kan være større enn dem man ser fra vindkraft.

Selv om fornybar kraft nå produseres billigere enn fossil kraft, så ser vi få tegn til kollaps av fossilindustrien. En grunn er at det er investert stort i leting og utvinning av olje og gass og i varmekraftverk som må produsere i flere tiår før investeringene er nedbetalt. Likevel er industriens policy å fortsette investeringene, godt hjulpet av statlige subsidier. Dette vil selvsagt bare forskyve og forsterke problemet for investorene fram i tid, men industrien gjør dette i forvissning om at statlige myndigheter vil måtte ta den største smellen når den kommer.

Verdensøkonomien holdes i dag gående med fossil energi og et beskjedent innslag av fornybar energi. La oss anta at verdens stater fjerner subsidier på all energiproduksjon slik at fordelingen mellom fossil og fornybar energiproduksjon blir bestemt av markedet. Det er ingen politisk uenighet om at denne balansen kan forskyves i disfavør av fossil energi ved å sette en pris på CO2-utslipp. Dette kan gjøres ved å innføre en CO2-avgift eller ved å auksjonere ut et begrenset antall omsettbare CO2-kvoter. Slike tiltak fører i første omgang til at fossilindustrien legger denne CO2-prisen til prisen på sine produkter. Dette reduserer etterspørselen etter fossilt brensel og øker etterspørselen etter fornybar energi. Det er på dette punktet at de to strategiene skiller lag.

Den første forutsetter sterke restriksjoner på utbygging av den mest lønnsomme fornybare kraften. Den økte prisen på fossilt brensel stimulerer til energieffektivisering og sparing, og etterspørselen synker. Produksjonen nedjusteres til det nivået som er bestemt av den reduserte etterspørselen, men det skjer ingen overføring av investeringer fra fossil til fornybar energi. Det blir heller ingen stimulans til elektrifisering av transport og industri fordi det ikke vil være en voksende fornybar kraftindustri som kan tilby elektrisk energi billigere enn fossilt drivstoff.  Statene vil være tilbakeholdne med å øke CO2-prisen for mye, fordi fornybar energi ikke står klar til å ta over om fossilindustrien skulle kollapse under skattetrykket. Det synes bare å være to mulige utfall av en slik politikk; enten vil utslippsreduksjonene i stor grad utebli, eller så vil sterk redusert energiproduksjon føre til økonomisk resesjon og kaos.

En strategi som gir den lønnsomme fornybare energien muligheter for vekst vil ikke bare senke etterspørselen etter fossil energi, men også øke etterspørselen etter fornybar. Fornybarbransjen får høyere priser og omsetning og får derfor høyere fortjenestemarginer. Økt tilgang på fornybar kraft stimulerer elektrifisering som gir ytterligere økt etterspørsel. Investorer vil dermed stimuleres til å velge fornybart i framtidige investeringer og faren for resesjon er liten. Dermed kan statene tillate seg å skru opp CO2-prisen ytterligere for å drive utviklingen videre mot lavere utslipp og mot det endelige målet der fossil energiproduksjon er historie.

Dette er enkle resonnementer, men de er bedre enn ingen ting. I dagens offentlige debatt, og miljøpartienes politiske programmer, er slike analyser stor mangelvare.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse