Annonse
Jeg heier på Sunniva. Det håper jeg alle med respekt for morgendagens generasjon også gjør, skriver Jon-Erik Graven. Foto: Mathilde Torsøe / Gyldendal Norsk Forlag

Sunniva Andreassen imponerer meg!

Du skal ha ryggrad for å stå i noe sånt. Det beste med det, er kanskje viten om at du har mange, mange mennesker med deg, som ser deg for den innsatsen du gjør og det vitnesbyrd du tydeligvis må trompe inn med tatoveringsnål på netthinnen hos dine motstandere, men som kommer til å sitte i tusen år, når budskapet avleveres for siste gang.
Fredag som var, gjestet Trond Giskes kone, Haddy Nije, underholdnings- og debattprogrammet “Lindmo” for å snakke om den nye boken sin.
 
Besøket har i ettertid vakt skarpe reaksjoner. Ikke primært fordi Nije “forteller sin side av saken”, men fordi rammen rundt denne fortellingen virker malplassert, for ikke å si: støtende.
 
Om det er intensjonen eller ikke: Nijes partsinnlegg fungerer gjerne som en slags gas-lightning mot varslerne. Det såes tvil om det de har opplevd, faktisk har skjedd.
 
Skulle Nijes historie bli fortalt i en mer balansert kontekst, måtte det skje slik det skjedde da hun gjestet ukeslutt sammen med Sunniva Andreassen i forrige uke. Sunniva er en av de som har tatt kostnaden ved å varsle om Giskes overtramp.
 
Denne sekvensen var svært lærerik. La meg forsøke å oppsummere hvorfor:
 
En av Norges mest profilerte tv-personligheter, som i tillegg til å være et kjent og behagelig fjes, og som også er assosiert med veldedige organisasjoner, innsamlingsaksjoner, kulturliv og norsk helgekos, får altså anledning til å møte en kvinne som har vært utsatt for krenkelser flere år tilbake i tid.
 
Førstnevnte har regien. Hun har gitt ut boken som gir utgangspunktet for debatt og hun har massiv medietrening fra et årelangt forhold til Tv og Radio. I tillegg er hun gift med hovedpersonen i saken.
 
Sistnevnte er, unnskyld uttrykket, “tatt på sengen”. Hun forsøker legge saken bak seg og har heller ikke fått lese boken, før den blir sluppet med et brak. Boklanseringen er et strategisk bakholdsangrep av de sjeldne.
 
Med dette, ekstremt asymetriske maktforholdet som bakteppe, er det utrolig fascinerende å se hvor godt Sunniva Andreassen klarer seg i møte med en stilisert, kalkulert og til fingerspissene forberedt motstander.
 
Haddy må gjerne agere så rolig som hun bare kan. Det forhindrer ikke det faktum at hun har en ekstremt dårlig sak, svarer unnvikende på direkte konfrontasjon og generelt levner - i hvertfall hos meg - et ganske vemmelig inntrykk.
 
En myk stemme i eufemistiske vendinger kan ikke frita deg fra det kalde faktum: Du sitter faktisk og forsøker så tvil om varslere i Norgeshistoriens mest omfangsrike trakasseringssak. Og det skal du i tillegg tjene penger på gjennom den boken du skal selge?
Dette er ikke mye edelt.
 
Sunniva Andreassen, på den andre siden, imponerer meg. Du skal ha ryggrad for å stå i noe sånt. Det beste med det, er kanskje viten om at du har mange, mange mennesker med deg, som ser deg for den innsatsen du gjør og det vitnesbyrd du tydeligvis må trompe inn med tatoveringsnål på netthinnen hos dine motstandere, men som kommer til å sitte i tusen år, når budskapet avleveres for siste gang.
 
Jeg heier på Sunniva. Det håper jeg alle med respekt for morgendagens generasjon også gjør.
Hva boken til Haddy Nije har slags funksjon, vet jeg ikke. Men jeg tviler på at den hjelper Giske, Giskesaken eller kvinnene som har vært utsatt for seksuell trakassering.
Men det er kanskje heller ikke hensikten?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse