Annonse

Supermann på sotteseng

Så er vi altså klar for å begrave fiskeren, den siste reis ut på de evige fiskebanker med fire hektoliter mussa på stampen?

Rett skal være rett, begge artene er storkjeftet og begge er utryddingstruet.

Nå som fiskeren er i ferd med å utånde som nordnorsk supermann, er det vel ikke annet å vente enn at det kommer forslag om å lage en kjempestatue av ham i Tromsø sentrum.

Svær bør den være - og her i byen, lød forslaget fra iTromsøs Egon Holstad for noen uker siden. Samtidig la han klare føringer for vinnerutkastet: “Gjerne med en høtt i den ene neven og helst med en diger skrei hengende ned fra den igjen.” 

Ja, så forelsket var Holstad i sin egen hyllest til fiskeren at han gjerne så at løvene foran Stortinget ble byttet ut med et mer fryktskapende vesen: Ingen ringere enn den samme fiskeren, han med høtt.

Rett skal være rett, begge artene er storkjeftet og begge er utryddingstruet. Men i motsetning til løvene i Afrika, er det ingen strøm av frivillige mot det kalde nord for å verne fiskeren. Og stilt overfor verdens tafatthet er det kanskje like greit at vi lager en statue av ham? Da blir livet ei så svært, dø-øden ikke he-el-ler.

Jada.

Det ser nokså stygt ut. Sammenlignet med 1940 har ni av ti yrkesaktive fiskere forsvunnet, ikke på havet, men på land. Den gang hadde vi over 121.000 yrkesfiskerne, en virkelig stor gruppe som preget landet vårt, også som politisk maktfaktor. I 2014 var 11.316 personer registrert i fiskermanntallet. På landsbasis. Derav 1900 deltidsfiskere.

I hele Nord-Norge var det i fjor knapt 4500 fulltidsfiskere og rundt tusen deltidsfiskere.  Halvparten fulltidsfiskerne hører til i Nordland, den andre halvparten fordelt delt likt på Troms og Finnmark.

2300 fulltidsfiskere i Nordland, 1100 i Troms og 1100 i Finnmark. Det er altså det vi snakker om.  Det er kort og godt for få av dem til å opprettholde fiskeren som ledestjerne og lim i den nordnorske selvforståelsen. 

Det er bare ikke sant lenger. Eller omtrent like sant som at vi bare kan sette sjøbein og koble inn den nordnorske autopiloten i møtet med en verden i skummende forandring. Slik at vi får bekreftet mytebildet av oss selv: Ka farsken, vi står han av. 

I så fall kommer vi til å stå han av omtrent like elegant som en struts som har lagt hodet og halsen slapt nedpå bakken i håp om å ikke bli oppdaget av rovdyrene - og i tillegg har vrengt auan innover. 

Bare se på de unge, for eksempel. De vil ikke ut i fiskebåten. Fiskermanntallet renner ikke akkurat over av folk i 20-årene. For 30 år siden var hver fjerde fisker under 30. I dag er det bare hver åttende. De middelaldrende og eldre, derimot, sitter tett i tett på kjøttvekta. Og der blir det bare trangere og trangere.

Veksten har ikke vært på havet, men i oppdrettsnæringen. Det er i dag om lag 1900 personer som jobber på lakseanleggene i Nor-Norge. Foreløpig på langt nær like store og like viktige som villfisknæringen, men hvem vet hva fremtida vil bringe? Kanskje er det en person med hov og fórkanon som til slutt havner oppå sokkelen?

Ikke ser det ut til at det lovende land ligger i fiskeindustrien heller. Selv om bildet varierer betydelig, sliter næringen med lønnsomheten sett under ett. Den henger så vidt med leppa over kaikanten - med overordnet mål om å få også haka på tryggere grunn. 

Og så en siste spiker i kista: Hvis noen skulle leve i den villfarelse at all fisken vi drar på land fra hav og mærer skulle kunne videreforedles lokalt, er det bare en ting å si: Glem det! Vi har ikke en gang folkene som kan og vil gjøre det. Folk står ikke i kø for å få seg en jobb i fiskeindustrien, innvandrere og utenlandske sesongarbeidere utgjør en økende del av arbeidsstokken i en skrumpende bransje. 

Så er vi altså klar for å begrave fiskeren, den siste reis ut på de evige fiskebanker med fire hektoliter mussa på stampen? Ha, ha, den var drøy. For det er nemlig ikke sant, ikke uttrykket “mussa på stampen” og heller ikke det med begravelsen. 

Og da er det på tide å skifte ståsted: Akkurat nå befinner jeg meg i samme by som det største fiskemarkedet i Europa. Det er også verdens nest største, bare fiskemarkedet i Tokyo er større. Det ligger midt på en høyslette nesten 700 meter over havet - og 300 kilometer fra nærmeste hav. Storbyområdet har 6,5 millioner innbyggere, det tredje største i EU. Madrid, altså. 

I tillegg til mye annet, eter de hele dagen - og de elsker fisk, skalldyr og bløtdyr i alle mulige - og noen ganger umulige - former. Kokt, bakt, grillet, pannestekt, frittert, marinert. I mengder. Alle mathaller - mercadoer - og dem er det mange av, har garantert flere gode, velassorterte fiskedisker med svært høy kvalitet på råstoffet. Det samme gjelder supermarkeder med respekt for seg selv.

Det er helt sjukt for en mann som meg, som er født og oppvokst på kanten av dette enorme matfatet som starter ved fjæresteinene våre.  Ikke bare vårt matfat, men det viktigste fiskeriområdet i hele Europa. Men hvor det ikke lenger finnes egne fiskebutikker, selv i byer som later som de er byer. Hvor det ikke en gang er mulig å oppdrive ei nystekt fiskekake. Og du risikerer å få svar som dette - Hysa, ka e det førr nokka? - hvis du skulle være så uheldig å spørre personen bak den nokså triste fiskedisken etter nettopp hysa.

Vi kan selvsagt ikke akseptere at de store fiskeforekomstene i fremtida skal hentes opp av spøkelsesskip som leverer andre steder i Norge eller i verden uten at den nordnorske befolkningen ser en snurt av den. Vi kan heller ikke akseptere at den enorme kollektive kunnskapen om havet, været, fiskebankene og fisken ikke lenger skal tas i bruk. 

Men kystkulturen ligger ikke hos en enkelt yrkesgruppe. Å nistirre på fiskeren er perspektivløst. Vi må snu hodene våre mot forbrukeren, mot kvaliteten på det vil leverer, på hele kjeden fra fjord til bord, som det så smukt heter. Og så kan vi vende hodet tilbake til fiskeren. Da er det håp. 

Og hvis det skal reises noe som helst, så synes jeg faktisk at fisketurer til de store matbyene i Europa er en bedre idé enn en enorm statue i Tromsø sentrum. Og helst uten høtt, vær så snill.

Jahn-Arne Olsen er tidligere generalsekretær i NJ og sjefredaktør i Finnmark Dagblad

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse