Annonse
Det er betimelig i disse krisetider å stille spørsmål om gruvedrift ikke lenger er nødvendig for å sikre nasjonens strategiske interesser i nord. Foto: Nordlys/arkiv

Svalbardmeldingen, norsk suverenitet og den evige utopi?

Skaper krisen i dette 100 år gamle gruveselskapet alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer?

I år er Store Norske Spitsbergen Kullkompani AS (SNSK) 100 år. Betimelig nok kommer både ei ny Stortingsmelding “Svalbardmeldingen” og et nytt nummer av Tromsø Museums tidsskrift Ottar ut omtrent samtidig i jubileumsåret. Begge har, på ulikt vis, tatt utgangspunkt i jubileet og den dramatiske krise som preger SNSK og dermed Norge, i jubileumsåret. For Store Norske er virkeligheten at kullprisene er lave, driften kostbar, kullagrene små og miljøpolitiske er kulldrift uønsket.  Det er per i dag etablert driftshvile i gruvene i Svea og Lunckefjell. I Gruve 7 er det fortsatt drift. Gruva leverer blant annet kull til energiverket. Situasjonen for selskapet er dramatisk. Og det er sannsynlig at vi nå i jubileumsåret ser slutten på kommersiell kullgruvedrift under norsk eierskap. Også den russiske gruvedriften er på lavbluss.

Gruvehistorie

Det er viktigere enn noen gang å analyser situasjonen og stille de riktige spørsmål. For eksempel: Er lønnsom og forsvarlig gruvedrift en utopi på Svalbard? I  tidsskriftet Ottar gir seks meget kompetent forskere oss innsikt i amerikansk, britisk, nederlandsk, norsk, russisk og svensk mineraljakt og gruvedrift på Svalbard. Amerikanerne, Britene, nederlenderne og svenskene hadde omfangsrike og ambisiøse ekspedisjoner som medførte anneksjoner av landområder i den hensikt å starte drift. Kun et amerikansk firma startet kommersiell gruvedrift og de annekterte områdene ble solgt videre til norske og russiske aktører. Peter J. Brugmans, Frigga Kruse og Alexandr Portsel gir oss viktig gruvehistorie og viser hvordan øyrikets ressurser er forstått og tatt i bruk.

Norge og gruvedriften

Det Norske Spitsbergensyndikatet kjøpte i 1916 kullfelter og anlegg på Spitsbergen. Selgeren var Arctic Coal Company eid av John Munroe Longyear fra Boston, USA. Selskapet hadde drevet kulldrift siden 1906. Oppkjøpet karakteriseres fra norsk side som et patriotisk krafttak og var ifølge polarhistoriker Adolf Hoel nøkkelen til at Norge senere fikk suvereniteten over Svalbard. Store Norske har sikret sterk norsk tilstedeværelse helt fram til i dag. Det er betimelig i disse krisetider å stille spørsmål om gruvedrift ikke lenger er nødvendig for å sikre nasjonens strategiske interesser i nord? Kan nedskalering av Store Norskes gruvedrift rokke ved eller påvirke suverenitetshevdelse på Svalbard. Og ikke minst: skaper krisen i dette 100 år gamle gruveselskapet alvorlige sikkerhetspolitiske utfordringer? 

Svalbardmelding og sikkerhetspolitikk

Svalbardmeldingen ble lansert 11.mai. Den viser myndighetens grep for ei god framtid i nord. Meldinga er ikke mottatt med stor entusiasme. Tvert imot er den enten karakterisert som utydelig, lite konkret eller med alvorlige beskyldinger om å være en forsømmelse rett og slett. I dag er Store Norske statseid. Det er derfor staten som må handtere krisa og ikke minst sikre norsk suverenitet i øyriket. Torbjørn Pedersen skriver i Ottar nettopp om gruvedriften og sikkerhetspolitikk. Han viser at ingen andre næringer kan levere like mye norsk tilstedeværelse som gruvedriften. Meldinga viser at myndighetene vil bygge framtida på forskning og turisme som begge er preget av internasjonalisering. Vesentlig færre norske innbyggere i Longyearbyen vil endre karakter på tilstedeværelsen. Har regjeringa tatt inn over seg hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer dette medfører? 

Gruvedriften var i sin oppstart preget av framtidsvisjoner skriver Dag Avango. Men som mange andre framtidsvisjoner for Arktis er framtiden andre steder i fokus. Kulla skulle jo for eksempel varme og styrke industrien i Europa. Kan vi være trygge på at forskning og turisme styrker framtida i nord? Er Norges posisjon på den internasjonale politiske arena ivaretatt? Sikrer Svalbardmeldinga at vi er skodd for ei ny tid der rikdommene i de arktiske farvann, for ikke å si i havbunnen, er en ny kampsone? Jørgen Holten Jørgensen viser at fysisk tilstedeværelse styrker hevdvunnen rett. For russerne er det å bli værende i Barentsburg en liten pris å betale for å styrke sin posisjon på Svalbard og i videre betydning i Arktis.

Nye utfordringer

Det er ingen tvil om at Norge utfordres i dagens politiske situasjon der klimaendringer og ny teknologi gjør at stadig flere interesserer seg for ressursene i arktis. At Store Norske bare er en skygge av seg gjør ikke situasjonen enklere. At regjeringens svar på disse spørsmålene i beste fall er utydelige, og i alle fall ikke innebærer sterk norsk tilstedeværelse bør diskuteres grundig. Et historisk perspektiv kan sammen med en innsiktsfull analyse av dagens situasjon bidra til å peke framover og vise retning.

Vi anbefaler å lese disse to tekster mot hverandre, og tror kanskje regjeringen er den som kan tjene mest på en slik nærlesing

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse