Annonse
Russlands utenriksminister Lavrov sier at Russland er bekymret for de restriksjonene Norge har innført på Svalbard, som hindrer russisk helikoptertrafikk og næringsvirksomhet. Han mener også at Norges fiskerivernesone rundt Svalbard er ulovlig. Lavrov vil derfor ha bilaterale konsultasjoner med Norge om disse temaene. (Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret)

Svalbardtraktaten fyller 100 år. Men helsetilstanden er bekymringsverdig

Brødtekstbilder: 
Forhandlingsleder Fritz Wedel-Jarlsberg signerer Svalbardtraktaten på vegne av Norge i Paris 9. februar 1920. (Foto fra Sysselmannens arkiv)
De politiske vindene kaster nå lange skygger over hundreårsdagen 9. februar. Og over hundreåringens videre liv.

Det er ikke mange som lever til de blir hundre år, og i særlig grad når det gjelder politiske og diplomatiske avtaler mellom stater. Faktum er at Svalbardtraktaten er et unikum i så måte. Den er den eneste overlevende av avtalene som ble inngått under Paris-forhandlingene etter første verdenskrig. Traktaten har holdt stand både gjennom en verdenskrig og en påfølgende kald krig. Men ikke uten besvær. Og nå opplever den gamle et stadig høyere press fra skrupelløse «barn» som grafser etter en større del av arven. Riktignok har det vært forsøkt før, uten hell. Betydningen av Svalbard har imidlertid gått gjennom flere endringer i løpet av disse hundre årene. Men la oss ta historien fra begynnelsen.

Svalbardtraktaten (som først ble kalt Sptisbergentraktaten) ble undertegnet i det franske utenriksdepartementet på Quai d’Orsay 9. februar 1920. Det var den største diplomatiske seier Norge noensinne hadde innkassert da Norge fikk stormaktene med på å traktatfeste at Norge skulle ha overhøyhet over øygruppa. Svalbard var norsk territorium. Med det hadde Norge økt sitt landareal med nesten 20 prosent, med støtte fra USA, Storbritannia, Frankrike, Italia, Japan, Nederland, Danmark og Sverige. Men det var ett land som ikke var til stede i Paris. Sovjetunionen. De ville nok ikke ha underskrevet traktaten.

Det fikk daværende utenriksminister Trygve Lie erfare på et besøk i Moskva i november 1944. Han hadde i fire dager hatt lange møter i Kreml med det sovjetiske lederskapet og skulle dra neste morgen. Lie var sliten, både av de lange møtene og all vodkaen, og håpet på å få noen timers søvn da han gikk til sengs klokken halv ett på natta 12. november. Men bare en drøy halvtime senere ble han vekket av telefonen. Han måtte øyeblikkelig møte opp i Kreml. Den sovjetiske utenriksminister Vjatsjelav Molotov ventet på ham.

Sammen med Norges ambassadør i Moskva, Rolf Andvord, fikk Trygve Lie klar beskjed fra Molotov: Svalbardtraktaten var inngått uten at Sovjetunionens interesser ble hensyntatt, og var altså mot landets interesser. Denne diskrimineringen kunne ikke lenger tolereres og Svalbardtraktaten måtte hives i søppelbøtta. Molotov pekte blant annet på det faktum at det før krigen befant seg rundt 2000 russere på Svalbard, mens det bare bodde 600 nordmenn der. Derfor, mente Molotov, måtte Norge og Sovjetunionen i fellesskap ha ansvaret for å administrere Svalbard, mens Bjørnøya skulle bli helt og holdent sovjetisk territorium.

På dette tidspunkt sto Den røde armé med flere tusen soldater i Finnmark, og dette faktum gjorde at den norske eksilregjeringen i London så på kravet fra Molotov med stor uro. Hva hvis Norge sa nei til kravet om delt suverenitet på Svalbard? Men så kom slutten på krigen bare noen måneder senere, med påfølgende fredsforhandlinger og tegning av det nye Europa-kartet, noe Sovjetunionen måtte prioritere. Dette medførte at saken om Svalbardtraktaten ble overskygget av langt viktigere spørsmål for Sovjetunionen, og ble etter hvert skjøvet helt ut av sakskartet i Kreml. Norge var heldig da tvisten om Svalbard derfor ble nedprioritert de første etterkrigsårene. I 1949 gikk så Norge med i NATO. Og verdenskrigen ble etterfulgt av en langvarig kald krig.

På nesten mirakuløst vis klarte Norge under den kalde krigen å manøvrere seg til et tross alt noenlunde fornuftig forhold til stormakten i øst, noe som ble forsterket etter Sovjetunionens fall. Russerne har også vært positive deltakere i internasjonale organisasjoner som Arktis Råd, og fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland har vært et mønsterbruk og et forbilde i bilateralt samarbeid.

De senere år har imidlertid stormakten Russland tydelig vist å flekse muskler når det har passet dem. Når det gjelder Svalbard har russerne oftere og oftere lagt et økende press på Norge. Og russiske myndighetspersoner har gjentatte ganger provosert Norge kraftig i dette spørsmålet. Daværende visestatsminister Dmitrij Rogozin utviklet dette nærmest til en kunstart. I 2015 la han ut bilde av seg selv i Longyearbyen, samtidig som han sto på sanksjonslisten over russere som ikke hadde adgang til Norge. Da norsk UD oppdaget dette og protesterte høylytt, hadde Rogozin allerede forlatt Svalbard. På Twitter la han ut følgende beskjed til norsk UD: «Det er for sent å hytte med nevene når slåsskampen er over». Rogozin var på det tidspunkt øverste sjef for Russlands militærindustri og oppnevnt av Putin til å lede hans arktiske kommisjon. Om Vestens sanksjonspolitikk uttalte Rogozin følgende: «Vesten kan sette oss på sanksjonslister så mye de orker. Men tanks trenger ikke visum».

Russland vet å spille på flere strenger når det gjelder presset mot Norge i Svalbard-spørsmålet. Også de diplomatiske. For få dager siden sendte den russiske utenriksminister Sergey Lavrov ut en pressemelding med beskjed til vår utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, om å sette seg ned og forhandle med Russland i forbindelse med hundreårsmarkeringen for Svalbardtraktaten. Lavrov sier at Russland er bekymret for de restriksjonene Norge har innført på Svalbard, som hindrer russisk helikoptertrafikk og næringsvirksomhet. Han mener også at Norges fiskerivernesone rundt Svalbard er ulovlig. Lavrov vil derfor ha bilaterale konsultasjoner med Norge om disse temaene.

Hundreåringen må fornyes. Det er Lavrovs melding til Norge. Og dessverre har Norge få, om noen, støttespillere i denne saken. Både EU-parlamentet og EU-kommisjonen har ved gjentatte anledninger markert at de ikke forholder seg til Norges praktisering av Svalbard-traktaten.

De politiske vindene kaster nå lange skygger over hundreårsdagen 9. februar. Og over hundreåringens videre liv.

  • NB: Deler av denne teksten er fra en kommentar fra undertegnede publisert i mai 2018, redigert og oppdatert.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse