Annonse
For mange er svaret at TIL må tilbake til røttene sine, og det er helt greit - hvis vi kan være enig i hva disse røttene er, og hvordan disse røttene skal få utvikle seg, skriver tidligere sportssjef Svein Morten Johansen. (Foto: Nordlys/arkiv: Anders Mo Hanssen)

Svart/hvit beskrivelse av rød/hvit identitet

I kjølvannet av Simo Valakaris avgang som trener i TIL, har det oppstått en svart/hvit og ensidig historiebeskrivelse. «Alt var bedre før». «Identiteten har vært fraværende». «Det har ikke fantes noen sportslig plattform». Behovet for nyansering er absolutt til stede!

Det finnes ingen garantier mot at Tromsø IL kan følge eksemplene til klubber som Skeid eller Fredrikstad, Kongsvinger eller Hønefoss: Falle. Og falle igjen. 

Juli 2018 spilte TIL treningskamp mot Bodø/Glimt på Leknes. Inngangen var en god vårsesong med fantastisk fotball på Alfheim, der blant andre Odd, Strømsgodset, Vålerenga og Rosenborg ble valset av banen – både spillemessig og resultatmessig.

Første omgang på Leknes viste stor nivåforskjell mellom lagene. TIL hadde ballen og scoret tre mål. Bodø/Glimt ble løpende imellom. Vi hadde et lag som presterte. Simo Valakari hadde innført en type fotball folk likte. Simo ble rekruttert gjennom en grundig prosess der målet var å finne en trener som kunne få laget til å dominere kampene, særlig hjemme på Alfheim, med et sterkt pasningsspill og et aggressivt gjenvinnings- og press-spill. Flere klubber streber etter dette, på grunn av stadig bedre baner og bedre ferdigheter hos spillerne. Letingen etter Simo skjedde etter en periode der TIL slet med å etablere et eget spill. TIL slet med å få tak i ballen – selv på hjemmebane.

Bak det laget som spilte mot Bodø/Glimt sommeren 2018 sto en klubb der rollene var tydelige. Et sportslig utvalg jobbet som bindeledd mellom laget og styret, og gjorde kommunikasjonen god og effektiv. Vi samarbeidet med Universitetet, og fikk på plass en trenings- og testlab på Alfheim som et konkret resultat. Akademiet, ledet av Truls Jenssen, gjennomførte akademiklassifiseringen som senere bekreftet TIL som en av landets beste utviklingsklubber. Vi hadde lange spillestilsdiskusjoner sammen med alle trenerne i akademiet. Trond Nordsteien ble ansatt som trenerutvikler, og jobbet daglig med å stille de rette spørsmålene til alle trenerne. Laget som startet kampen mot Bodø/Glimt på Leknes hadde seks nordnorske spillere, fire nasjonale og én utlending.  Både kultur, identitet og filosofi var krystallklar.

Tromsø IL manglet verken kultur, identitet eller filosofi, men robustheten manglet. Skjørheten til en klubb med et vedvarende sparefokus hengende over seg de siste sju årene, viste seg allerede i treningskampen på Leknes. Hvor solide var vi egentlig? Vi måtte bytte på laget, og kampen endte til slutt 3-3. Runar Espejord kjente skaden i denne kampen – en skade som skulle sette ham ut for lang tid. Hvorfor måtte TIL da selge Thomas Lehne Olsen i januar? Hvordan hadde situasjonen sett ut med ham i klubben i 2018, eller 2019?

Spillerkjøpene er kritisert, og det er helt riktig at vi ikke lyktes med alle spillerkjøpene. Men ta med i beregningen at TIL kjøpte spillere for til sammen sju millioner, og solgte for 35 millioner i perioden mellom 2013 og 2020. Ifølge Transfermarkt kostet Daouda Bamba Brann ni millioner da han ble kjøpt i 2018. Én investering i Bergen kostet altså mer enn samtlige spillerkjøp på Alfheim i en periode på sju år.

Thomas Lehne Olsen brukte to år i TIL-drakten på å bli en kanonspiss i Eliteserien. Det sier noe om tålmodighet og langsiktighet i fotballen. Så solgte vi Gjermund Åsen, fordi det «måtte» gjøres. Hva om klubben hadde vært robust nok til å velge å bygge laget rundt ham i stedet? Eller Ulrik Yttergård Jenssen, som klubben «måtte» selge i 2018?

Treningskampen sommeren 2018 viste at TIL hadde noe på gang, men den avslørte også at byggverket var for skjørt, og etter avgangen som trener skal altså Simo Valakari bære på all mulig kritikk, også fra redaktøren i Nordlys, som omtaler avgangen som «en gledens dag i Tromsø». Med til kritikken hører jo også utvikling og bruk av unge spillere. Da Marcus Pedersen ble solgt til Molde for en latterlig lav pris, uttalte Molde-trener Erling Moe: «Han har de egenskapene vi ser etter. (…) Han er 19 år og har 30 A-lagskamper for Tromsø. Det er det ikke mange 19-åringer som har!»

Nei, nettopp. Det er det ikke mange 19-åringer som har, og i målinger av faktisk spilletid har Tromsø IL markert seg i toppen blant klubbene som bruker klubbutviklede spillere. I 2019 ble det satt to klubbrekorder på debut i Eliteserien for unge spillere: Først Thomas Stabell (17), og deretter Bryan Fiabema (16), som senere ble solgt til Chelsea FC for flere millioner kroner. I tillegg ble Isak Hansen Aarøen solgt til Manchester United. Klubben er altså godt rigget for en langsiktig utvikling av nye, lokale spillere.

Problemet for alle som jobber i den profesjonelle fotballen, er vissheten om at det ikke er nok å gjøre en god jobb, eller å gjøre de riktige tingene. Til slutt er det tabellen som avgjør. Rykker du ned, må du gå. Det er ikke alltid rett, men det skjer, og det kan jeg på en måte respektere. Derfor gikk jeg. Andre med større internasjonale fotballnavn har opplevd det samme, enten de heter Pocchetino, Anchelotti eller Mourinho. I min tid i TIL har jeg sett et dusin mennesker gå ut av døra mer eller mindre ufrivillig. Er dette bra? Var alle for dårlige i jobbene sine? Var alle avgangene nødvendige? Eller finnes det mekanismer tett opp til klubben som fører til de hyppige utskiftningene?

Så hva nå? For mange er svaret at TIL må tilbake til røttene sine, og det er helt greit, hvis vi kan være enig i hva disse røttene er, og hvordan disse røttene skal få utvikle seg.

  • Torkild Brakstad kom til klubben med nytenkning i form av treningskultur, og lyktes i å ta klubben til eliten.
     
  • Tommy Svensson kom til klubben med nytenkning i form av pasningsspill og bevegelse gjennom et sterkt kollektiv, og lyktes med å etablere klubben i toppen.
     
  • Terje Skarsfjord kom til klubben med nytenkning i forhold til utnyttelse av rom fremover, til å skape overtall, og lyktes i å etablere klubben som det store «spissakademiet» i norsk fotball.
     
  • Per-Mathias Høgmo kom til klubben med nytenkning i forhold til involvering, individuell oppfølging og dominans av banespillet, og lyktes i å etablere klubben som en hyppig deltaker i Europa.
     
  • Simo Valakari representerte også nytenkning, med et pasningsspill som skulle sette spillerne i de beste posisjonene for å trenge igjennom motstanderen, eller for å gjenvinne ballen hvis man mister den. At han ikke lyktes resultatmessig, handler minst like mye om klubbens ustabile rammer, som om spillestilen i seg selv.

«Nytenkning» står sentralt når det beste med røttene til Tromsø IL skal beskrives – nytenkning både sportslig, organisatorisk og kommersielt. Det er ikke enkelt å være nytenkende, hvis tribunebrøl og kommentarfelt skal få dominere tankegangen, og det er ikke gitt at TIL skal ta steget tilbake til toppen på første forsøk, hvis man er mer ivrig på å strekke seg mot fortida enn mot framtida. De som vil, kan følge Netflix-serien om Sunderland, for å se hvor lett det er å stå fast etter et nedrykk. Det finnes ingen garantier mot at Tromsø IL kan følge eksemplene til klubber som Skeid eller Fredrikstad, Kongsvinger eller Hønefoss: Falle. Og falle igjen. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse