Annonse
ILLUSTRASJONSFOTO

Sykepleie og velferdsteknologi – tilsvar til Helga Marie Bjerke

Det er for få sykepleiere.

Å utdanne en sykepleier tar tre år, å utdanne en spesialsykepleier tar seks og seks og et halvt år. Jeg ønsker meg en diskurs om fremtidens kommunehelsetjeneste som er fri for politikerord og heller fylt med realiteter. For en valgfrihet uten sykepleiere er som å be pasienter om å leve av luft og kjærlighet

Sykepleie har alltid vært knyttet til teknologiske nyvinninger og innovasjoner. Termometret for å måle feber var en gang en revolusjon innen medisin og sykepleie, i likhet med røntgenapparater og respiratorer. Daglige sykepleieroppgaver som å gi intravenøs ernæring og medisin var engang nyvinninger som sykepleiere tok i bruk i pasientstellet.

Sykepleiens historie er egentlig en fortelling om teknologiske nyvinninger tatt i bruk som velferdsteknologi. Men det noe som teknologien ikke har kunnet erstatte – sykepleierens hender.

Antibiotika var en innovasjon som forandret infeksjonssykdommer med lange sengeleier med nitidig sykepleie, til korte sykdomsperioder utenfor sykehus. Men den gjorde ikke sykepleieren arbeidsledig.  I dag er infeksjonssykdommer på fremmarsj. 

Sykepleieren med spesialisert kunnskap innen hygiene og infeksjonsforebygging, er fortsatt samfunnsnyttig. Kreftbehandling er ikke lenger kun knyttet til sykehuset. Kreftsykepleierens kompetanse i å gi cellegift og observere virkninger og bivirkninger er tatt inn i pasienters hjem. Velferdsteknologi som overvåkningsutstyr og monitorer, er ikke bare fremtiden, det er sykepleieres daglige virke. Men de er kun redskaper og trenger sykepleiernes hender for å være til nytte.

Sykepleiere i privatpleie er heller ikke noe nytt. I Nordlys for 1951 fortelles det at Indremisjon i Tromsø hadde ansatt søster Edith Pedersen fra Laukvik i Lofoten som menighetssøster. Pedersen var utdannet ved Menighetssøsterhjemmet, i dag Høyskolen Diakonova, og skulle her i Tromsø arbeide som sykepleier og sosialarbeider i en ideell organisasjon. Søster Pedersen skulle liketil presenteres under høymesse i Domkirken. Tromsø har som en rekke andre byer også hatt private sykehus. Det katolske St. Elisabeth var et slik eksempel.

Om en sykepleier er ansatt i Tromsø kommune eller et A/S som Norlandia, vil sykepleieren gjøre det samme omsorgsfulle og faglige sykepleierarbeidet. Det kan Tromsøs pasienter være trygg på, for vi er underlagt den samme lov og har den samme offentlige skolegang bak oss. Problemet er at det for få av oss. Norge har en reell sykepleier mangel. Om en sykepleier går fra Tromsø kommune til Norlandia vil det fortsatt bare være en sykepleier. Det blir ikke flere sykepleiere ved privatisering. Å argumentere med privat initiativ er ord uten innhold.

Det er lett å være politiker og slå om seg med ord som velferdsteknologi og innovasjoner. Det koster ingenting å si at akkurat mitt parti vil styrke grunnbemanninga og slippe til alle gode krefter – les private aksjeselskap. Som sykepleier lar jeg meg ikke imponere. Innovasjoner og velferdsteknologi er min fagtradisjon. Men verken det, eller KrFs ambisjoner, tar grep om det egentlige problemet. Sykepleiermangelen.  Å utdanne en sykepleier tar tre år, å utdanne en spesialsykepleier tar seks og seks og et halvt år. Jeg ønsker meg  en diskurs om fremtidens kommunehelsetjeneste som er fri for politikerord og heller fylt med realiteter.  For en valgfrihet uten sykepleiere er som å be pasienter om å leve av luft og kjærlighet. 

Når politikere som Helga Marie Bjerke, Øyvind Hilmarsen, Kristoffer Kanestrøm, Jonas Stein og andre borgerlige politikere, benytter ord som velferdsteknologi, innovasjon og privatisering, er det lett å glemme at den faglærte sykepleier har en 150 år lang historie med dette bak seg. Den erfaringen bør ikke være fraværende i den offentlige debatt om fremtidens sykepleie i Tromsø kommune.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse