Annonse
PSYKISK SYKDOM: Det er skremmende at profesjonalitetsnivået er såpass ulikt mellom statlige institusjoner som i teorien skal tilby det samme akuttpsykiatriske tilbudet, skriver artikkelforfatteren - basert på sine erfaringer som pleieassistent på sykehus i nord og sør. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Ulik kvalitet på akuttpsykiatrisk tilbud i sør og nord

Jeg har i flere år jobbet ved et akuttpsykiatrisk sykehus sørpå, og startet å jobbe ved en akuttpost i Tromsø sist høst – ulikheten er oppsiktsvekkende.

En akuttpsykiatrisk avdeling huser mennesker med ulike utfordringer, fra tungt deprimerte unge voksne til paranoid schizofrene med realitetsbrist og andre psykotiske symptomer. Lukkede institusjoner hvor mennesker er underlagt tvungent psykisk helsevern er avhengig av tillit blant befolkningen, da er det nødvendig at kritikkverdige forhold også blir påpekt.

Jeg har viet rundt seks år som pleieassistent til denne pasientgruppen på flere ulike akuttpsykiatriske avdelinger, og mener alle skal få like god og trygg behandling, uavhengig av hvor i landet man bor. Refleksjonene mine går på det miljøterapeutiske – ikke den medisinske behandlingen.

Jeg har ikke til intensjon å kritisere verken de ansatte eller arbeidsplassen, men ønsker å fremheve noen problematiske, sågar uprofesjonelle forhold jeg har observert siden i fjor høst. Dette er heller ikke kritikk mot såkalt tvang i psykiatrien, men hvordan en post mangler et profesjonelt og systematisk grunnlag for å gi mennesker som er under tvang et mest mulig humant opphold.

Og videre, at statlige institusjoner for samme pasientgruppe kan variere sin praksis i så stor grad. Undertegnede har ved flere anledninger diskutert mine erfaringer og bekymring til ledelsen, og blitt lyttet til. På tross av dette har jeg ikke observert noen endring.

Arbeidsplassen sørpå, som jeg fortsatt er tilknyttet, er heller ikke perfekt på alle områder. Her er det likevel en profesjonell struktur, der alle i personalgruppen er klar over gjeldende retningslinjer for hvordan gitte oppgaver skal håndteres. Man har konflikthåndteringskurs, både teoretisk og praktisk, hvor man blir drillet i ulike krevende scenarioer som forbereder oss på utfordrende situasjoner. Nyansatte blir umiddelbart innlemmet i en faglig sterk kultur.

Dette var ikke erfaringen jeg fikk da jeg startet på min nye arbeidsplass i fjor. Jeg ønsker ikke på det nåværende tidspunkt å komme med spesifikke eksempler. Selv om beskrivelsene ville vært generelle og gjentagende, ønsker jeg ikke at eventuelle tidligere pasienter skal føle på noen form for gjenkjennelse. Det jeg allikevel kan si, er at mye handler om manglende evne til å skape ro på avdeling, en for høy toleranse rundt verbale utbrudd mot medpasienter og personal, svak profesjonalitet i forbindelse med pasienter med truende adferd, samt en for dårlig tilstedeværelse på avdelingen blant personalgruppen.

Dette gjelder ikke alle ansatte, men mange nok. Slike forekomster er ikke kun enkeltstående avvik, men systematiske utfordringer innad i avdelingen. Det er etter min vurdering ikke snakk om noen ukultur, men kun en mangel på adekvat opplæring samt en tydelig ledelse som innser alvorlighetsgraden i dette.

Hverdagen på avdelingen og kompetansen blant de ansatte varierer avhengig av hvem som tilfeldigvis er på jobb, slik at det ikke blir noen rød tråd gjennom de ulike vaktlagene. Dette kan føre til usikkerhet for pasientene, men også blant personale, da ting kan bli gjort på ulike måter avhengig av hvem som er på jobb.

Organisasjonsutvikling kan være en langsiktig prosess og endringsarbeid tar tid. Undertegnede har ikke kunnskap om slike prosesser er i gang, men allikevel, dette hjelper ikke pasienter som er- og som har vært innlagt.

Denne kronikken er ikke ment som et forsøk på å skape en alarmerende forestilling om uforsvarlig praksis. Alle jeg har blitt kjent med på arbeidsplassen er flotte mennesker, som kun ønsker det beste for pasientene. Det burde allikevel, etter min erfaring, vært en langt mer enhetlig systematisk linje i dette landet rundt hvordan akuttpsykiatriske enheter blir drevet. Denne jobben innebærer å ta vare på mennesker i en svært kritisk periode av livet. Da er det skremmende at profesjonalitetsnivået er såpass ulikt mellom statlige institusjoner som i teorien skal tilby det samme.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse