Annonse
BEDRE FORHOLD: Vi må aktivt lete etter nye måter å styrke vårt forhold til Russland på, skriver artikkelforfatteren. Her var tidligere forsvarsminister, nå utenriksminister Ine Eriksen Søreide i samtale med soldater fra US Marines vinterøvelse i Finnmark i 2017. Foto: Ola Solvang

Ta engasjementspolitikken hjem

Framtidens utenrikspolitikk krever hardere prioriteringer, skriver Ingrid Vik fra Forum for utenriks og sikkerhet.

Vi spør altså ikke om Norge fortsatt skal være en aktiv engasjementspolitisk aktør i verden, men om innsatsen i større grad må dreies inn mot norske nærområder. 

Tirsdag debatterer Stortinget meldingen om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid fremover. Norge er engasjert i politiske prosesser over hele verden, men gjør vi nok i våre egne nærområder?

«Norske interesser» er lingua franca i utenrikspolitikken. I en verden der grensene mellom utenriks og innenriks oppløses kan det meste argumenteres for i et interessepolitisk lys, men det er likevel forskjell på interesser. Noen situasjoner kommer nærmere kjernen av norske interesser i konkret og umiddelbar forstand. Stabilitet og sikkerhet i vårt eget nabolag, handel, norsk sokkel og territorielle interesser i nord – dette er områder hvor Norge vil måtte bruke mer ressurser for å sikre og beskytte i en mer usikker og uforutsigbar tid. 

Samtidig må vi ha tunga rett i munnen. De store utfordringene i tiden er grenseoverskridende: Klima, økende forskjeller, internasjonal terror, migrasjon og epidemier må løses gjennom internasjonalt samarbeid. Norske bedrifter er aktive i mange sårbare og ustabile land. Å bidra til stabilisering kan derfor være viktig for å beskytte norske statsborgeres sikkerhet og for å sikre norske økonomiske interesser. Langvarige konflikter tærer også på det multinasjonale systemet – og det er derfor i norsk interesse å bidra til at dette presset opphører. 

Diskusjonen om idealer versus interesser kan likevel fort bli en blindsone – en evig vandring i argumenter om at alle gode handlinger gir politiske avkastninger i tråd med norske interesser. Men deler av norsk utenrikspolitikk er også verdibasert. Det bør den da også være, men la oss kalle en spade for en spade. 

Utviklingsbudsjett på steroider

Vi spør altså ikke om Norge fortsatt skal være en aktiv engasjementspolitisk aktør i verden, men om innsatsen i større grad må dreies inn mot norske nærområder. Det betyr kanskje at vi må gjøre noe mindre ute – og mer hjemme. Hvis vi tenker oss om er dette selvsagt; hvis det butter for sikkerhetenvår og for norsk økonomi, kan vi heller ikke levere ute. 

Med et utviklingsbudsjett på steroider – fra 28 til i underkant av 40 milliarder i perioden fra 2010 til 2020 – viser det seg imidlertid vanskelig å prioritere. Hver minister har sin kjepphest og vil sette sitt distinkte fotavtrykk. Utenfor står interesseorganisasjonene, rede til kamp for sine hjertesaker. Resultatet er en evig strøm av gode tiltak. Samtidig kuttes det i UDs øvrige administrasjon som ikke dekkes gjennom utviklingsmidlene. Effektivisering er selvsagt ikke feil – men hvis det betyr nedprioritering av diplomati og innsats i geografiske områder hvor det er behov for mer, ikke mindre,innsats, er det urovekkende. 

Økte spenninger i nærområdene

Ser vi på utviklingen i dagens Europa er det grunn til bekymring. Økt nasjonalisme og anti-liberale strømninger, «gule vester»-bevegelsen og økte forskjeller mellom rike og fattige, og flyktningkriser er noe av det som utfordrer det liberale sentrum som har dominert europeisk politikk og overnasjonale institusjoner. Og med Brexit snakker vi ikke lenger om integrering, men om desintegrasjon.

Motsetningene innad i Europa speiler også en mer usikker internasjonal orden og endringer i de geopolitiske maktforholdene. For Norge er dette utfordrende og det har bidratt til at sikkerheten vår har blitt svekket. Samtidig er Norge avhengig av, i kraft av vår strategiske beliggenhet og størrelse, å turnere og balansere konkurrerende stormaktsinteresser som gjør seg stadig sterkere gjeldende. Det gjelder også i nordområdene. 

Det betyr blant annet at vi aktivt må lete etter nye måter å styrke vårt forhold til Russland på, og ikke minst sørge for å vedlikeholde engasjement, dialog og samarbeidsrelasjoner som har vært bygget opp gjennom mange år. I tillegg må folk-til-folk-samarbeidet i nord komplimenteres, gitt regionens særskilte geostrategiske betydning. Det inkluderer for eksempel styrking av sikkerhetspolitisk- og utenrikspolitisk kompetanseutvikling i de regionale fagmiljøene, og aktive tiltak for å fremme en felles situasjonsforståelse mellom norske sikkerhetspolitiske myndigheter og folk i nord. Sist, men ikke minst, engasjementspolitikken i nordområdene må også være et bidrag som stimulerer til vekst og optimisme – også fordi avfolkning innebærer en enorm geopolitisk trussel. Dette vil kreve utenrikspolitisk og innenrikspolitisk engasjement i en samordnet, organisk helhet. 

Tiden vi lever i kaller på nye måter å drive engasjementspolitikken på – og på mer engasjement i nye områder. Mer samarbeid på tvers av sektorer og tydelig blikk for at nasjonale og internasjonale forhold henger sammen. Framtidens utenrikspolitikk vil også krever langt hardere prioriteringer og politisk mot til å ta beslutninger og prioriteringer som koster – også politisk. Vi må kort sagt ta engasjementspolitikken – eller i alle fall større deler av den – hjem!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse