Annonse
Amund Sjølie Sveen som nordnorsk president, er ingen god idé. Men det er all grunn til å ta prosjektet seriøst. Sveen får forklare og forsvare sin folkeforsamling selv, men han gjør oss som tviholder på det trauste og trygge liberale demokratiet en tjeneste ved å holde opp et speil, skriver Sgnar Kaarbø. Foto: Festspillene i Nord-Norge

Ta Nordting alvorlig, men ikke bokstavelig

Vi trenger mer, ikke mindre politisk satire og politisk kunst. Derfor er det bra at Nordting irriterer og engasjerer under Festspillene i Nord-Norge.

I en tid der det politiske landskapet utsettes for jevnlige jordskjelv, skal vi være glade for at Amund Sjølie Sveen er på tur med folkeforsamlingen Nordting. Sveen og hans samarbeidspartnere vil make North great again. Han vil løsrive Nord-Norge fra kolonimakten i sør, avsløre pengemakt og ressursmakt. Riksløven skal kastreres og riksreinen kanoniseres. Komplekse spørsmål skal avgjøres av stemningsdrevne avstemninger i plenum.

På alvor, men ikke bokstavelig

At noen, for eksempel i forbindelse med åpningsseremonien under Festspillene sist lørdag, lar seg forarge av virkemidlene, er greit. Du er ikke humørløs om du mener vodkaservering, med eller uten skjenkebevilling, er dust. Det er også lov å mene at det er utidig å henge ut Harstads rikeste menn med navn og fokusere på barndomshjemmet til enkeltpolitikere. Og folkeavstemninger i plenum? Artig, men ikke spesielt demokratisk. Det krever mest mot å være i mindretall i en slik forsamling. Men alt dette er en avsporing.

Det er ingen grunn til å ta Sveen og hans Nordting bokstavelig. Amund Sjølie Sveen som nordnorsk president, er ingen god idé. Men det er all grunn til å ta prosjektet seriøst. Sveen får forklare og forsvare sin folkeforsamling selv, men han gjør oss som tviholder på det trauste og trygge liberale demokratiet en tjeneste ved å holde opp et speil. Der kan vi se lett forvrengte bilder av maktspill og konflikter i samfunnet. Kunst og kultur skal jo – blant annet – på ulikt vis hjelpe oss å se og forstå vår egen samtid. Og hvis Festspillene i Nord-Norge, med sin kunstneriske prestisje og økonomisk tyngde, ikke klarer å bringe ubehaget i samfunnet til torgs i småbyen og landsdelen, står det skralt til.

Sveen sa i en debatt i etterkant av åpningsforestillingen at mennesker rundt i landsdelen tar kontakt med ham for å be om at Nordtinget skal komme til deres lokalsamfunn. De har en lokal sak som de gjerne vil drøfte. Han sa også at det er mye sinne i nord knyttet til spørsmål om ressurser og politisk styring, men at de vanlige politiske partiene ikke er noen god arena for å drøfte alt dette. Han trakk fram striden om hvem som skal ha kommersiell kontroll på Nordkapp som eksempel.

Utfordring til partiene

Dette er et klart signal til de politiske partiene om at de må anstrenge seg langt mer for å forstå og involvere innbyggere og velgere. I Norge organiserer vi politikken og de demokratiske valgene i hovedsak gjennom partier og partiorganisasjoner. Ja, ulike organisasjoner øver innflytelse og kanaliserer synspunkter. Lokalt har bygdelister og protestlister kommet og gått. Men det er partier, de fleste med røtter tilbake til 1800-tallet og tidlig 1900-tall, som dominerer politikken.

Ved jevnlige valg kan vi skifte hvem som skal inneha politikkens kommandoposter. Og muligheten til makt, og det at velgerne stiller politikerne til ansvar, sikrer demokratisk disiplin. Slik liker vi i hvert fall å tenke oss at det er.

Men nå er det politiske landskapet i endring. Enkelte steder kjennes det som jordskjelv. For eksempel der bompengemotstandere truer tradisjonelle maktallianser. De møtes gjerne av grønne miljøpolitikere som nå for alvor gjør seg gjeldende som politisk aktør. Mange steder har Senterpartiet i lang tid fanget opp deler av misnøyen med regjering og styresmakter. Et politisk kunststykke i seg selv å forene sans for makt og posisjoner med en så klar protestprofil.

Styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre derimot sliter. Det gjør også de gamle opprørerne i Fremskrittspartiet. De har lenge kost seg med regjeringsmakt, men nå erfarer partiet at makten har en pris.

Demokratisk bevegelse

Det er selvsagt ikke et demokratisk problem at bompengemotstandere gjør seg gjeldende eller at Senterpartiet kan bli landets tredje største parti. Demokratiet skal kunne absorbere ulike bevegelser og strømninger. Så må ulike hensyn balanseres mot hverandre slik at velgerne forstår og aksepterer valg og prioriteringer. Så enkelt – og så vanskelig.

Hvis dette systemet kommer i ulage, kan velgerne bli fristet av demagoger og forførere. Nordtinget og folkene bak spiller på noe av dette når de utfordrer de politiske prosessene og harselerer med språkbruk, virkemidler og aktører. Det må vi tåle og det må vi lære av. Hvis vi ikke gjør det, kan utfallet mot demokratiet komme fra noen som har andre og verre hensikter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse