Annonse

Ta plass – klar til avgang på Nord-Norgebanen

Den stakkars Nord-Norgebanen er blitt et nattsvart mareritt, Belsebubs verk, på linje med Alta-kraftverket, i sin tid også fremstilt som barbariets seier over viddas beskyttere. Nå er det flere hakk verre.

Brødtekstbilder: 
DET VIRKELIGE NORGE: Kartet forteller med all nødvendig tydelighet hvorfor staten må satse langt mer på utbygging av infrastruktur langs kysten enn det vi har gjort til nå. Vi er en stormakt på havet og må ta ansvaret som følger med, skriver forfatter Alf R. Jacobsen.
Jeg skriver dette fordi Nord-Norgebanen i min verden dreier seg om noe helt annet enn miljø og statsvitermatematikk. Den er et potent symbol på Nord-Norge, kysten og havområdene utenfor i vår nasjonale og strategiske tenkning.

Nordlandsdrømmen om prustende lokomotiver utenfor Ølhallen, togfløyter i Salangsdalen og gyngende sovekupeer med ildfulle reisende på Kvænangsfjellet har fått hovedstadens kommentatorkorps til å geberde seg i sant raseri. Knirkende Gucci-sko høres fra statsansatte sufflører som lister seg opp avistrappene med regneark like lange som støttennene til en hvalrosshann. Mot deadline flyr neglene over tastaturet like kjapt som messingknivene på en Baader flekkemaskin.  

I min tid i Akersgata kalte min salig avdøde svigermor Verdens Gang for Verdens Undergang. Hun leste alltid fra sistesiden og forover for å ha styrke til seksjonen med sex, crime & rock’n roll, der undertegnede tilhørte boulevardstaben. Det var en tid da det fortsatt var tillatt å le. Journalister og venstreradikale hadde ikke enerett på skjellsord og vulgariteter. Folk, som fikk en kanne trykksverte i trynet, hadde lov å ta igjen.

Uten humør

Til min sorg har det sneket seg inn en dose humørløst paragrafrytteri over det hele. Den stakkars Nord-Norgebanen er blitt et nattsvart mareritt, Belsebubs verk, på linje med Alta-kraftverket, i sin tid også fremstilt som barbariets seier over viddas beskyttere. Nå er det flere hakk verre. Norges Banks fondsmidler står i fare; utslippene vil drive oss i avgrunnen – og det lenge før barnekorstogene har begynt å marsjere.

Jeg husker godt sist sosialøkonomene, statsviterne og sosiologene ble mobilisert mot en industrialisering av Nord-Norge. Da den visjonære Statoil-sjefen Arve Johnsen i 1984 foreslo en utbygging av gassen på Tromsøflaket for å kickstarte petroleumsindustrien i nord med Staten som investor i rørledningen (18 av 44 milliarder), ble Finansdepartementets planavdeling straks kommandert til regnemaskinene. Utfallet ga seg selv.

Aldri petroleum i nord

«Det er for dyrt å bygge en egen petroleumsindustri i Nord-Norge,» erklærte den mektige ekspedisjonssjef Per Schreiner da han kom til Harstad samme høst. «Det er bedre å øke understøttelsen av nordnorsk næringsliv fra tre til seks milliarder per år enn å satse på petroleumsvirksomhet og tilknyttet industri i landsdelen.»

Aldri petroleumsindustri i nord? Bedre med subsidier enn konkurranseutsatt hightech? Mer velstand med flere trygdede enn ingeniører, prosessarbeidere og svimlende ringvirkninger?

Schreiner tok heldigvis feil. Snøhvit ble utbygd. Anlegget er blitt en pengemaskin av den ypperste miljømessige standard. Om eksportgassen brukes til å erstatte kullkraft, vil CO2-utslippene årlig reduseres med 17 millioner tonn.

Det er global miljøpolitikk; langt smartere enn elbilkjøring på Østlandet, subsidiert med 28 milliarder, biodiesel og rådyr kabling av plattformer, til et ukjent antall ytterligere subsidiemilliarder. Og da har jeg ikke engang begynt å regne på milliardene som den dominerende freds- og miljøklikken har sølt bort på diktaturer i Midtøsten og Afrika. Det er summer som neppe tåler dagens lys, målt mot resultatene.  

Et potent symbol

Jeg skriver dette fordi Nord-Norgebanen i min verden dreier seg om noe helt annet enn miljø og statsvitermatematikk. Den er et potent symbol på Nord-Norge, kysten og havområdene utenfor i vår nasjonale og strategiske tenkning. Norges identitet har alltid vært knyttet til havet – fra den første tørrfisken ble eksportert for tusen år siden til skipsfarten, fisket og gassen som nå fyrer kraftverk og fabrikker fra Gdansk til Yokohama.

Denne tradisjonen har gjennom folkeretten gitt oss ansvaret for et havområde som strekker seg fra Jan Mayen og nesten til polpunktet, av en verdi som ikke er målbar. Det er her våre sanne realpolitiske interesser ligger, ikke i Midtøsten, som man av og til blir forledet til å tro.

Forvaltningen av disse områdene fremtvinger behovet for en aktiv stat. For å unngå at folkeretten forvitrer, må kysten være bebodd, og havområdene fylles med aktivitet. Vil vi ikke betale for et tilstrekkelig militært nærvær, må vi holde på våre allierte og skape sivil virksomhet: fiske, sjøtransport, petroleum.

Milliardeksport i det skjulte

Vi gjør allerede noe, med stor dyktighet. Da verdenspressen sist uke avslørte at en eksplosjon i en kjernefysisk rakettmotor i testsenteret Nenoksa ved Kvitsjøen hadde drept fem personer og utløst en radioaktiv alarm, kan vi være helt sikre på at de grunnleggende opplysningene kom fra E-stabens stasjoner i Finnmark.

Nenoksa er blant etterretningstjenestens høyest prioriterte mål. I tiår etter tiår har tjenesten fulgt utviklingen av russiske rakettvåpen, og gjort våre allierte i stand til å treffe nødvendige mottiltak. Da Saddam Husein under Irak-krigen skjøt Scud-missiler mot Tel Aviv, kom verdens eksperter til Norge for å lære. Scud-missilet var testet i Nordvest-Russland. Vi hadde kunnskapene.

Denne høyteknologiske dataeksporten har sikret vår sikkerhet fra den kalde krigens begynnelse til i dag. Hva er verdien? Ti milliarder? Hundre milliarder? Mer?

Bygg infrastruktur, slipp entreprenørene til

Så hva er det egentlig vi diskuterer? Et antiseptisk togsett som redder caffelatte-generasjonen fra tiltakende flyskam, glidende forbi beitende reinflokker og fiskehjeller i motlys? Selvsagt ikke.

Vi diskuterer behovet for en massiv statlig satsing på infrastruktur i en landsdel der verdiene allerede er til stede. Det er kopper og andre metaller for milliarder i fjellene i Vest-Finnmark. La oss få i gang gruvedriften og smelle opp verdens mest rasjonelle raffineringsverk, basert på overskuddsgassen fra Goliat og andre felt – om det er fornuftig. Vil vi ikke selge oljen og gassen fra fremtidens felt til drivstoff, la oss bygge en petroleumsindustri på land – et nytt Bamble i Lakselv eller Varanger.

Hvis det ikke lønner seg å skjære verdens beste råvarer til filet, la oss bygge en leveringsdyktig merkevarindustri for ferdigretter av fisk. Fjern byråkratiet fra fiskarsamvirkelagenes epoke; slipp entreprenørene til. Statsdriften forsvant som kollektivbrukene på Ukrainas stepper i Khrustsjovs tid. Noe nytt må til.

Og hvis toglinjen fra sør til nord ikke lar seg realisere, la oss bygge den fra øst til vest. Gjør Narvik og andre byer til eksporthavner – for oss selv og for gods fra Russland og Kina.

Det er bare å ta plass. Fremtiden er full av muligheter. Det eneste som stopper oss, er politisk uforstand og den evinnelige krangelen om Nord-Norge skal være en avsondret idyll eller en del av den moderne verden: hard, herlig, konkurranseutsatt og lønnsom.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse