Annonse
De hadde ikke mulighet til å redde liv denne gangen, men innsatsen er likevel uvurderlig. Som samfunn skylder vi dem alle en stor takk. Det er betryggende å se den enorme mobiliseringen fra offentlige etater og frivillige. Samtidig er det ikke noe vi kan ta for gitt. Foto: Torgrim Rath Olsen

Takk til alle i Tamokdalen

For midt oppi denne vonde tragedien kommer også noe av det beste i samfunnet vårt til syne, nemlig frivilligheten og omsorgen.

På ettermiddagen onsdag 2. januar gikk alarmen. Fire unge skikjørere var savnet på Blåbærfjellet i Tamokdalen.  
Store ressurser ble satt inn i leteaksjonen. Det ble tidlig klart at de fire livene ikke sto til å redde, men arbeidet med å lokalisere og hente ut de døde har fortsatt med uforminsket styrke.

Et massivt apparat har vært i sving de siste tre ukene. Innsatsen som er lagt ned er umulig å tallfeste, men den er mildt sagt formidabel. Det gjelder både offentlige ressurser, og ikke minst den frivillige innsatsen.
I time etter time, dag etter dag, har flere titalls mennesker jobbet på spreng. I fjellsida, fra lufta, på bakken, i planleggingsarbeidet og i arbeidet med å ta vare på de pårørende. 

Flertallet av dem som har bidratt, er ikke synlige i offentlighet, men alle bidragene er viktige i en så kompleks og krevende operasjon, i et vanskelig terreng og med uforutsigbare værforhold.

Til sammen har flere hundre personer bidratt. Folk fra Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Norske Redningshunder, private helikopterselskap, NVE, NGI, Universitetssykehuset Nord-Norge, politiet, Forsvaret, Sivilforsvaret, Balsfjord og Lyngen kommune, representanter fra selskaper og etater med søkeutstyr samt en rekke privatpersoner har på ulikt vis stått på. Mange av dem i dagevis. 

De hadde ikke mulighet til å redde liv denne gangen, men innsatsen er likevel uvurderlig. 
Som samfunn skylder vi dem alle en stor takk. Det er betryggende å se den enorme mobiliseringen fra offentlige etater og frivillige.  Samtidig er det ikke noe vi kan ta for gitt.

For midt oppi denne vonde tragedien kommer også noe av det beste i samfunnet vårt til syne, nemlig frivilligheten og omsorgen. Det er en verdi som verken kan eller skal tallfestes, men som betyr mye, for dem som er berørt denne gangen, og for oss andre som kan bli berørt neste gang.

Som samfunn må vi også bruke tragedien til å lære. Det er både et privat og offentlig anliggende. Hva kan vi gjøre som samfunn for å forebygge? Og hva kan vi gjøre som enkeltindivider gjøre for å forhindre nye skredulykker?
Kunnskap er et nøkkelord. Og hvordan vi bruker den kunnskapen vi har. 

PS! Onsdag ettermiddagen kom meldingen fra politiet om at søket etter den fjerde personen i turfølget avsluttes, og at man dermed må vente til våren før man finner vedkommende. 

Nordlys sine lederartikler blir skrevet av mediehusets redaktører og faste kommentatorer. Gruppen ledes av politisk redaktør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse