Annonse
Øyvind Ravna viser til dette dokumentet fra 1796, der sorenskriver Lars Hess Bing skriver at jorddelingen [ikke jordutvisningen] i Øst-Finnmark ble opphevet på grunn av de «Vanskeligheder, som flød af Landets Beskaffenhed, Indbyggernes Tænkemaade og omflakkende Levemåde, den de ikke paa den Tid være at formaae til at omvexle med faste Boepæle, saa at altsaa Jorddelingen vilde være unyttig».

Takk til Einar

Innlegget til Einar viser også at vi to kan legge bak oss ordvekslinga om debattkulturen ved UiT, og heller konsentrere oss om fag. Også det er jeg takknemlig for. 

Professor emeritus Einar Niemi beklager i Nordnorsk debatt 18.11. at han var vel rask på labben i ett av hans foregående leserinnlegg og dermed unnlot å gi tilstrekkelig kreditt til mine og andres arbeider. Jeg er takknemlig for denne beklagelsen som jeg selvfølgelig aksepter, og antar også omfatter den litt uvørne antydningen om forakt for Høyesterett rettet mot meg.

Jeg er også takknemlig for at Einar skriver at mine arbeider omkring jordrettsforholdene i Øst-Finnmark har satt dagsordenen for forskningen om emnet og dermed «kaster nytt lys over rettshistorien i området […]». Dette er gode ord og ta med seg fra en faglig kapasitet som Einar. Innlegget til Einar viser også at vi to kan legge bak oss ordvekslinga om debattkulturen ved UiT, og heller konsentrere oss om fag. Også det er jeg takknemlig for. 

At Einar og jeg er enige om en del forhold, er også godt å lese, samtidig som vi begge aksepter at vi kan har forskjellige oppfatninger av en del andre forhold. Et slikt forhold er i hvilken grad språklige og kulturelle forskjeller må vektlegges ved vurderingen av om datidene allmue var i stand til å forstå betydningen av forordninger og forpaktningsbrev fra staten.

Et annet forhold, som for noen kan virke ubetydelig, er at jeg ikke finner at de drøftede kirkebøkene synliggjør utmålinger eller utvisninger av jord, men derimot referanser til attester for eksisterende eiendommer. Av den grunn har jeg heller ikke hevdet, slik Einar synes å mene, at «jordutvisningen var frakoblet jordresolusjonen og dermed kongens arm i Finnmark». Derimot mener jeg at slik jordutvisning ikke fant sted i Øst-Finnmark på slutten av 1700-tallet; i alle fall ikke utover noen spede, lite vellykkede forsøk (som omtales nedenfor).

For øvrig ble den etterhvert mye omtalte resolusjonen av 1775 i samtiden neppe ble omtalt som en «jordutvisningsresolusjon» og dens rette navn er da også resolusjon om «Jorddelingen i Finmarken samt Bopladses Udvisning […]». Dette synliggjør at den var innrettet mot å støtte opp om jordbruket; oppløsing av jordfellesskap eller utskiftning var dengang en viktig del av landbrukspolitikken. At det var tale om utskifting, og ikke utvisning, mente da også professor Sverre Tønnesen, som i Retten til jorden i Finnmark (1972) skriver at resolusjonen initierte «intet mindre enn en gigantisk utskiftning mellom Kongen, den enkelte bygdemann og bygdelagene» (s. 146). Denne kunnskapen er kommet i bakgrunnen i de siste årene, også i det som ble lagt frem for Høyesterett i Nesseby-saken.

Når Einar tar professor Tønnesen til inntekt for en oppfatning om at resolusjonen var et klart uttrykk for at «staten viste sterkt økende pretensjoner i området gjennom 1700-tallet», mener jeg for øvrig at han ikke yter Tønnesen full rettferdighet. Tønnesen, som var den første som tok til ordet mot «læren» om statens eiendomsrett til jorden i Finnmark, uttalte at hensikt med resolusjonen var «langt fra å sikre statens rettigheter. Hensikten var å skaffe finnmarkingene mest mulig sikkert grunnlag for å kunne livberge seg av det finnmarksjorden ga» (1972 s. 134).

Oppfatningen om at jorddelingsresolusjonen ble nyttet i Varanger på 1780-tallet og at dette ledet til at staten utviste jord til mer enn 70 gårder i området, deles altså ikke av meg. Uten å gå inn på en videre drøfting her, kan det være nyttig å se på tidsnære kilder for å belyse dette. En viktig sådan er verket Beskrivelse over Kongeriget Norge, Øerne Island og Færøerne […] av sorenskriver Lars Hess Bing fra1796. Han skrev at jorddelingen [ikke jordutvisningen] i Øst-Finnmark ble opphevet på grunn av de

«Vanskeligheder, som flød af Landets Beskaffenhed, Indbyggernes Tænkemaade og omflakkende Levemåde, den de ikke paa den Tid være at formaae til at omvexle med faste Boepæle, saa at altsaa Jorddelingen vilde være unyttig».

Hess Bings antagelser bekreftes langt på vei av historiker Allan Kristensen, som i NOU 2001: 34 skriver at det faktum at resolusjonen i så liten grad fikk betydning i Øst-Finnmark «tror jeg må ses i sammenheng med de rådende sedvanene. Samene visste hvilke engsletter de kunne bruke og hvilke naboen brukte» (s. 52).

Sorenskriver Lars Hess Bing skrev videre (i 1796) at jordelingen i Vest-Finnmark hadde god progresjon og var fullført i 1789 «over alle til den Tid opryddede og indtagne Jorder eller Engesletter» hvoretter «Eiendoms Skiøder paa de uddeelte Pladse bleve givne». Dette resulterte i matrikulering av jorder til 629 boplasser i tinglagene Hammerfest, Loppen, Hasvig, Maasøe, Alten og Kiælvig (dagens Nordkapp og Porsanger kommune).

Jeg vil ikke avvise at det kan være visse sammenhenger mellom resolusjonen og den tidligere drøftede handelsforordninge fra 1778. I vår sammenheng er imidlertid forordningen først og fremst interessant fordi den gjennom å stille vilkår om å eie eiendom for å inngå ekteskap, åpner en dør inn i historien en kort tidsperiode (1778–1790) som ellers ville ha vært lukket. Gjennom denne døra, som sto på gløtt i 12 år, ser vi at folk i Øst-Finnmark dokumenterte at de hadde egne eiendommer uten kongelig skjøte. At presten nedtegnet dette, gjør at vi har et vitnesbyrd om eksistensen av selvstendige eiendommer i Varanger på en tid da jorddelingen og utstedelsen av kongelige skjøter ikke var påstartet i dette området.

Etter det lite vellykkede forsøket Hess Bing omtaler, skulle det gå nærmere 50 år før staten igjen gjorde et forsøk på å registrere og matrikulere engslåtter i bruk, og å dele felles jord opp i individuelle eiendommer i Varanger. Et par tiår senere fikk «læren om statens grunn» sitt gjennomslag, slik at jorddeling ble til jordutvisning og resolusjonens etterfølger, lov av 22. juni 1863, fikk tittelen «lov om avhendelse av Statens jord i Finmarkens landdistrikt». Dermed var statens eiendomsrett blitt til et rettslig faktum hos statsforvaltningen.

Som jeg tidligere har skrevet, fordrer temaet om jordrettsforholdene i Øst-Finnmark på 1700- og 1800-tallet langt mer forskning før man med sikkerhet kan si hva som eksisterte av private eiendommer i området på denne tiden. Dette er studier som også har betydelig relevans for den pågående rettskartleggingen i Finnmark. I denne forskningen bør man løsrive seg fra «læren» om statens grunn, som ennå henger over forskningen, og som bidrar til at mange fortsatt mener at de første private eiendommene i Finnmark oppsto som et resultat av statens jordutvisning etter 1775. I de analysene som da gjøres, er det neppe heller fruktbart å legge til grunn at avstanden mellom Vadsø og datidens amtssete i Alta var kort, og at det kan trekkes tidsmessige sammenligninger med dagens postgang.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse