TEATER: Først føltes det fremmed, men etter hvert så skuespiller Maria Bock klare likhetstrekk mellom historien i teaterstykket Vestregata og den hun selv kjenner fra Kamøyvær i Finnmark. Her er et scenebilde fra det nye HT-stykket med skuespillerne Tôve Funderud Skogvang, Pernille Dahl Johnsen, Maria Bock, Kristine Henriksen og Guri Johnson. Foto: Gisle Bjørneby / Hålogaland Teater

Takk, kjære bestemor!

Maria Bock har hovedrollen i teaterstykket Vestregata på Hålogaland teater. Her gjør hun seg noen tanker om egne røtter og historien som fortelles på teaterscenen.

Jeg husker den dagen på ungdomsskolen da jeg plutselig forstod at jeg kunne bli hva jeg ville, bare jeg jobbet hardt nok.

Da min bestemor var 14 år og fikk vite at moren hennes var gravid igjen, satte hun seg ned og gråt. Som eldste jente i en søskenflokk på syv var hun den som, sammen med moren, hadde ansvaret for barna. Hun visste at nå ble det enda mer jobb på henne. Da min bestemor var 18 år døde hennes mor og hun ble, sammen med sin far som var fisker, forsørger for hennes syv yngre søsken. Hun fikk aldri noen utdannelse for det hadde de verken råd eller mulighet til. Dette var hun lei seg for. Hun var flink til å regne og ville veldig gjerne gå på skolen. Hun jobbet som kokk for de som bygget veien til Nordkapp mens de yngre søsknene hennes passet de yngste barna. Når de skulle spise hjemme måtte de gjøre det på tur. De hadde verken plass, stoler eller tallerkener nok til alle. Så noen stod og ventet mens første del av familien spiste. En vinter fikk hun tuberkulose og lå et år på tuberkulosehjem. Der gjorde hun kun to ting sa hun; gråt og spiste. Hun fikk masse god mat der og spiste for å bli friskere. Men gråt over de hjemme som nå hadde enda mindre mat fordi hun ikke kunne forsørge dem. Dette har vært en del av min fjerne historie men da jeg ble med i teaterproduksjonen Vestregata på Hålogaland teater fikk den ny aktualitet.

Jeg har all min familie på morssiden fra et lite fiskevær utenfor Honningsvåg i Finnmark som heter Kamøyvær. Dette er stedet min mor vokste opp og mine besteforeldre aldri forlot. Skal vi besøke dem i dag, er det kirkegården vi går til. Jeg har alltid elsket dette stedet. Her var jeg i ferier og her hadde jeg sommerjobb. Men jeg har tenkt på stedet og minnene som noe som er forbi. Kamøyvær hadde sin aktualitet da fiske stod som en hovednæring i Nord-Norge.  Men stedets, og min bestemors historie har ikke vært viktig for meg i min hverdag. Historien er et varmt men godt lagret minne. Helt til jeg møtte teksten til Tromsødramatikeren Maja Bohne Johnsen.

Fortellingen om Johanne og hennes datter Synnøve som bor i kommunal bolig i Vestregata i Tromsø på 1950/60-tallet og er en historie om sterk kjærlighet mellom mor og datter, fattigdom og psykisk sykdom. Johanne kjemper for å jobbe. Kjemper for å klare å ta vare på datteren og hun kjemper med nebb og klør for å holde seg frisk. Johanne er flink til å sy men sliter med å sove om natten. Selv om krigen er over ser hun nazister på høylys dag. Faren til Synnøve er ute av bildet og det er vanskelig å få endene til å møtes.

Da jeg leste stykket første gang slo teksten og fortellingen meg som noe som ikke var en del av min virkelighet. Men ettersom jeg fortalte historien og brukte alle de gammeldagse, nordnorske ordene som stod skrevet og som bestemor brukte å si, snek min egen forhistorie seg inn under huden. Hvilke muligheter hadde egentlig min bestemor? Ikke mange. De klarte aldri å legge opp noen ekstra penger. Det gikk akkurat rundt. Slik hadde mange kvinner det på den tiden. Det var ikke mange muligheter. De bygde veien til Nordkapp. I dag kan deres barn og barnebarn nyte godt av turistnæringen. Hvilke muligheter har ikke jeg hatt? Jeg husker den dagen på ungdomsskolen da jeg plutselig forstod at jeg kunne bli hva jeg ville, bare jeg jobbet hardt nok. Det var en fantastisk følelse. Verden lå for mine føtter.

Hovedkarakteren i Vestregata, Johanne, syr på en kjole i nydelig blått stoff. Hun syr og syr. Avbrutt av vaskejobb på Knutsen, psykoser, innleggelse på Åsgård og andre syjobber. Gjennom de neste ti årene syr hun på denne ballkjolen. Litt av gangen. Hun vil ha en ballkjole så hun er klar når invitasjonen kommer. Johanne får aldri en anledningen til å bruke kjolen. Hun hadde drømmen, talentet og ambisjonene. Men fikk aldri mulighetene.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse