Annonse
Illustrasjonsfoto: Nordlys arkiv / Tom Benjaminsen

Er taxisjåførene i Tromsø opplært til påtrengende, invaderende tørrprat?

Mon tro om de har blitt opplært til å utsette passasjerene for påtrengende, invaderende tørrprat i introuka? Er det forstått dit hen at en god sjåfør er en som snakker non-stop?

Både i jobb og privat tar jeg drosje for å komme fra A til B, kjapt, tidseffektivt og en sjelden gang på grunn av manglende kollektivtransport. I løpet av de siste årene har dette vært en nødvendighet innenfor min jobbsituasjon. Uten å gå inn på de opplagte uheldige konsekvensene dette har for miljøet (til forskjell fra bruk av buss), vil jeg komme inn på en tendens jeg ser dominerer kommunikasjonskulturen blant drosjesjåførene i byen. Det må presiseres at ved denne tendensen, som ved andre, finnes der unntak. 

Jeg setter meg alltid i baksetet, dette pga gammel vane og fordi jeg ikke i utgangspunktet ønsker noe nærmere bekjentskap med sjåføren. Da jeg i jobbsammenheng som regel er på vei til et møte, er selve turen en fin mulighet til å mentalt gjennomgå og forberede møtet jeg skal på, evt på returen mentalt gjennomgå rapporten jeg skal skrive etter møtet.

Det jeg ofte opplever derimot er at sjåføren har behov som jeg opplever jeg som passasjer er forventet å dekke. Tendensen vil jeg kalle ufrivillig taleflomeksponering hvor sjåføren igangsetter en verbal ytringsdiaré om et tema han er opptatt av, og hvor det sakte men sikkert blir helt klart at han ikke snakker med meg, men til meg. Jeg innser raskt at sjåføren overhodet ikke er ute etter dialog, men fortsetter talestrømmen i en monologform som er umulig å bryte inn i, enn mindre å komme med egne innspill innenfor en klassisk dialogform. Der jeg klarer å komme med verbale innsmett er tendensen at jeg raskt blir avbrutt for så å oppleve at taleflomeksponeringen forsetter - tilsynelatende uten punktum eller mellomrom mellom avsnittene. Mens jeg blir tvangsservert explaining og mansplaining ønsker jeg ofte sterkt at noen ringer på min mobil for slik å få en naturlig mulighet til å stilne taleflommen fra førersetet. En og annen gang har jeg forsøkt å virke opptatt med mobilen; jeg later som jeg svarer på viktige meldinger mens jeg spiller en nymotens form for tetris. Dette for å understreke avstand og mangel på lyttevillighet fra min side, og med mål om at sjåføren tar hintet og stopper sine forsøk på å få tilgang på den belærende monologismen han forsøker å igangsette eller fortsette. Til dels fungerer dette, men overraskende ofte merker jeg at sjåføren nesten sprenges av taletrang, som om han endelig får en tur, og dermed får en verbaltømningsmulighet han ønsker å benytte seg av. Den tsunamieske taleflommen om et tema som tydeligvis har opptatt sjåføren før jeg ankom baksetet, fortsetter og jeg får en økende følelse av å bli brukt som en verbal tømmingsstasjon, en slags verbal remix, hvor sjåføren får tømme det jeg oppfatter som absolutt alt av indre tanker han har om hans aktuelle tema.

På et tidspunkt fant jeg ut at jeg skulle bytte firma fra Tromsø Taxi til Din taxi, i håp om at taleflomeksponeringstendensen var en isolert tendens som gjaldt sjåfører hos Tromsø Taxi. Mon tro om de har blitt opplært til å utsette passasjerene for påtrengende, invaderende tørrprat i introuka? Er det forstått dit hen at en god sjåfør er en som snakker non-stop? Med en lettelsens behag kunne jeg konstatere at dette var en tendens som dominerer kommunikasjonskulturen hos Tromsø Taxi da jeg i baksetet på Din Taxi møtte en stille, rolig og regulert sjåfør som tilsynelatende ikke hadde behov for ukritisk, umiddelbar og kontinuerlig verbaltømning. Ved neste tur måtte jeg med skuffelse innse at tendensen antagelig er distribuert ganske likt blant sjåførene i begge firmaene. Jeg fikk da en inngående mansplaining om forholdene rundt fartsgrensen langs hele ruten fra sydspissen til flyplassen, med inngående og repeterende informasjon, i monologform, invaderende og uten tilsynelatende behov hos sjåføren for noen som helst dialogisk opplevelse med meg som passasjer.

En kunne jo tenke seg at problemet ville blitt løst om jeg hadde valgt å bruke buss i stedet for drosje. Jeg ser for meg at den ufrivillige taleflomeksponeringen kunne medført redusert bruk av drosjer, økt bruk av buss, og dermed medføre en bonus til miljøet. Jeg skal absolutt vurdere det som et alternativ. Et annet alternativ hadde vært å tipse drosjeeierne om at det er en nisje i markedet her; stille drosje. I større byer med tog ser jeg en del stille vogner, og hvorfor ikke lansere muligheten til å velge, ved bestilling av drosje, om man foretrekker taletrengende monologisk drosjesjåfør som ønsker å tale belærende til deg om et vilkårlig tema som sjåføren er opptatt av, uavhengig av dine innspill eller behov som passasjer. Eller om passasjeren kunne tenke seg en stille, rolig drosjetur hvor sjåføren snakker kun hvis det faktisk er naturlig og nødvendig å opplyse om relevante forhold.

Som sagt, der er en del hyggelige unntak fra taleflomeksponeringstendensen, men disse er så få at jeg føler meg kallet til å komme med en anmodning til drosjeeierne om å vurdere muligheten for valg ihht dette. Fra drosjeeiers perspektiv skulle en jo tro det er av interesse å se hva kunden faktisk foretrekker.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse