Annonse
Uansett hvordan man snur og vender på det, er det ikke mulig å finne belegg for at reindrifta bidrar med noen positiv verdiskaping. Næringa er heilt avhengig av massiv økonomisk støtte fra resten av samfunnet for å overleve, skriver Oddmund Enoksen. Foto: Ole Magnus Rapp

Tåler reindrifta et kritisk søkelys?

Men det er dessverre blitt en utbredt hersketeknikk fra fleire samiske organisasjoner å hevde seg utsatt for angrep, diskriminering og rasisme så snart det fremmes synspunkter som organisasjonene er uenige i.

I et innlegg på Nordnorsk Debatt den 24. januar i år ga Ellinor Marita Jåma, leder i Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL), uttrykk for det er «flott at spørsmål knyttet til reindrift engasjerer og debatteres.»

Det var visst likevel ikke så flott. For i et innlegg fra Jåma den 27. november blir min kronikk i Nordlys 25. november (Reindrift på Kvaløya – næring eller hobby?) stempla som et «angrep på samer og reindrift». Ja det skal endatil ha blitt en hobby for meg med slike angrep.

Hersketeknikk

Det er egna til å forundre at lederen for NRL så fort søker tilflukt i skyttergrava. At det settes søkelys på den økonomiske betydninga av reindrifta på Kvaløya og stilles spørsmål ved hvilken vekt denne reindrifta skal tillegges i forhold til andre næringer og anna virksomhet, er ikke noe angrep på reindrifta. Enn si et angrep på samer.

Men det er dessverre blitt en utbredt hersketeknikk fra fleire samiske organisasjoner å hevde seg utsatt for angrep, diskriminering og rasisme så snart det fremmes synspunkter som organisasjonene er uenige i. Det er knapt en teknikk som inviterer til en åpen og engasjert debatt. Men som virkemiddel for å skremme bort debattanter, kan det nok være virksomt.

Beiterett i utmark

Når det gjelder området for reindriftas beiterett, registrerer jeg at Jåma tyr til feilsitering av min kronikk for deretter å konkludere med at jeg har mangelfull forståelse av reindriftsloven.

Jeg skreiv følgende: «Det er en utbredt misforståelse at det foreligger rett til reinbeite i all utmark.» I sitt innlegg utelater Jåma det viktige ordet all.

Det som er poenget, er at beiteretten ikke eksisterer bare i kraft av at man har med et utmarksområde å gjøre. Retten til beite må være opparbeida gjennom alders tids bruk. For det første må det da være utøvd en bruk. Denne bruken må for det andre ha funnet sted gjennom lang tid – henimot 100 år. Og for det tredje må bruken ha skjedd i god tro – brukeren må ha trodd at han hadde en rett til denne bruken.

For noen områder vil disse vilkåra være oppfylt. For andre ikke. Det må derfor avklares om alle vilkåra for alders tids bruk er oppfylt. Det holder ikke at utmarka ligger innenfor grensene for et reinbeitedistrikt.

Jåmas henvisning til reindriftslovens § 19 er i denne forbindelse uten betydning. Det er lovens § 4 som har interesse. Og denne paragrafen kan i tillegg ikke tolkes etter sin ordlyd. Dette ble slått fast av Høyesterett i Selbu-dommen hvor det ble uttalt følgende:

«Det er uheldig at ordlyden ikke gir uttrykk for bestemmelsens reelle innhold, men den må forstås slik at den pålegger grunneierne en bevisbyrde i reinbeiteområdene. Beviskravet er imidlertid ikke strengere enn at det kreves sannsynlighetsovervekt for at bruken ikke har hatt et tilstrekkelig omfang til at arealet er lovlig reindriftsareal.»

Verdiskaping og samfunnsøkonomi

Jåma er nokså lemfeldig i sin omgang med begrepene verdiskaping og samfunnsøkonomi. Ho legger tilsynelatende til grunn at det skjer verdiskaping i reindrifta uavhengig av hvor lite som produseres og uavhengig av hvor store kostnader som pådras i produksjonen.

Ei nærings verdiskaping består av differansen mellom produksjonsverdien og innsats av varer og tjenester som har medgått i produksjonen. Reindrifta produserer kjøtt. Verdien av kjøttproduksjonen var 114 millioner kroner i 2017. Kostnadene – og da er vederlag til arbeid og kapital og renteutgifter holdt utenfor – utgjorde 215 millioner kroner.

Reindrifta hadde dermed ei negativ verdiskaping på 101 millioner kroner i 2017. For 2016 var samme tall på 100 millioner.

Hvis vi så ser på reindrifta i Troms, var kjøttinntektene i 2017 4,8 millioner kroner. Kostnadene var på 14,7 millioner. Den negative verdiskapinga ble dermed på 9,9 millioner. Mens kjøttinntekten pr kilo utgjorde kr. 96, var kostnadene kr. 294 pr kg – dvs. tre ganger så store. Og som allerede nevnt: Da er ikke vederlag til arbeid og kapital og renteutgifter hensyntatt.

Jeg hadde 26. mars i år et innlegg på Nordnorsk debatt (Lønnsomhet i gruvedrift og reindrift) hvor jeg siterte fra Kai-Rune Hættas masteroppgave i økonomi (2018) ved Universitetet i Tromsø. Tema for oppgavene var om reindriftsnæringa hadde en samfunnsmessig verdi.

Konklusjonen var at næringa i 2016 hadde ei årlig negativ ressursrente på 380 millioner kroner. Med ei kalkulasjonsrente på 4 % ga det en negativ formuesverdi på 9,5 milliarder kroner

Det er verdt å merke seg at ved denne beregninga var så vel statstilskudd som erstatninger til reindrifta medtatt som inntekt. Hvis man bare hadde tatt med produksjonsinntekt, ville den negative ressursrenta ha vært 531 millioner kroner årlig. Den negative formuesverdien ville da ha vært 13,2 milliarder kroner.

Uansett hvordan man snur og vender på det, er det ikke mulig å finne belegg for at reindrifta bidrar med noen positiv verdiskaping. Næringa er heilt avhengig av massiv økonomisk støtte fra resten av samfunnet for å overleve.

Når dette er situasjonen, må det være et minstekrav at reindrifta skjønner at næringer som har potensiale til ei positiv verdiskaping også får muligheter til å utvikle seg. Den muligheten blir effektivt stengt hvis reindrifta ved hver eineste korsveg - med henvisning til kultur og menneskerettigheter- forlanger at alle andre næringer og interesser bare har å vike unna.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse