Tanketomt fra tenketanken

Selv om den kommunistiske utopien om det klasseløse samfunnet er beholdt, er Leninismen forkastet, skriver Kristoffer Rypdal

Rødts ideologiske plattform er svært ulik den marxist-leninistiske ideologien som maoistene på 1970-tallet baserte seg på.

Bård Larsen i den konservative tenketanken Civita fortsetter suppekokingen på partiet Rødts påståtte svermerier for autoritære diktaturer. I Nordlys 2/10 skriver han at Rødt er et parti som har programfestet å avvikle det liberale demokratiet. Hvor finner du dette i Rødts prinsipprogram, Bård Larsen?

I innlegget  serveres også følgende salve: ”Fortsatt finnes det områder hvor norske sosialister svermer for antidemokratisk tankegods. Det gir seg uttrykk i konkret politikk, programmer, symbolbruk og historiefortolkning.”

I Larsens innlegg finner jeg ingen konkretisering av det antidemokratiske tankegodset  i Rødts politikk og symbolbruk. Når det gjelder historiefortolking nevnes ikke noe annet enn  Jens Ingvalds uttalelser om Mao. Det eneste Larsen nevner fra partiets program er at siste landsmøte ikke fjernet  ordet ”kommunisme.” Det som står om kommunisme i programmet er: ”Rødts mål er et klasseløst samfunn. Det er dette Karl Marx kalte kommunisme.”

Rødts ideologiske plattform er svært ulik den marxist-leninistiske ideologien som maoistene på 1970-tallet baserte seg på. Selv om den kommunistiske utopien om det klasseløse samfunnet er beholdt, er Leninismen forkastet. Prinsipprogrammet avviser ideene om væpnet revolusjon, om ettpartistaten, og om proletariatets diktatur. Programmet vier svært mye plass til å drøfte frihet og demokrati. Følgende sitat bør være tilstrekkelig:

Rødt mener at ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, frie valg, frie medier, streikerett, religionsfrihet og uavhengige domstoler som garanterer rettssikkerheten for det enkelte individ, er grunnleggende for et sosialistisk samfunn. Retten til å kritisere og til å være uenig med myndighetene må gjelde for alle, også for motstandere av sosialisme. Alle må sikres mot overgrep fra staten, og en demokratisk, sosialistisk framtid er avhengig av at interessemotsetninger diskuteres åpent og at ulike politiske syn organiserer seg. Sosialisme forutsetter oppslutning fra folkeflertallet.”

Motsetningene mellom Rødt og sosialdemokratiske partier som AP og SV er  dermed ikke at sistnevnte er “frihetlige  sosialister som anerkjenner pluralisme og maktfordeling.” Ulikhetene dreier seg først og fremst om i hvilken grad økonomisk, og dermed politisk, makt skal kunne konsentreres på stadig færre hender unndratt fra demokratisk kontroll.

Hvis det er noen svermerier i Rødts program, så måtte det være troen på  statlig eierskap til all tung økonomisk virksomhet. Jeg tviler på om denne typen økonomiske modeller er svaret på framtidas utfordringer, men jeg medgir gjerne at jeg ikke vet svaret.

Det jeg vet er at den globaliserte økonomiske liberalismen som har preget verdensøkonomien de siste tre tiårene skaper en stadig dypere konflikt mellom den fattige og rike delen av verden, og mellom mennesker og naturmiljø. Vi som har erkjent dette har forskjellige syn på hva som er den riktige resepten, men  det er langt mer som forener oss enn som skiller oss.

Larsen ser  det  som en “problematisk konstellasjon” at røde og grønne av forskjellige valører samarbeider. Problematisk er det kanskje for Civita som ser seg nødt til å grave opp gamle kommunistspøkelser gjennom utspill som  minner mer  om McCarty-tidens heksejakt in 1950-årene enn saklig debatt anno 2015. Men for oss andre er dette en nødvendig  og riktig politisk allianse.

Larsen avslutter sitt innlegg med noen merkelige betrakninger om at “så mange tar så lett på  totalitære innslag langt ute på venstresiden.” De skal sågar finne noe humoristisk og lattervekkende ved  Stalins utrenskninger. Disse betraktningene har intet med norsk politisk virkelighet å gjøre. “Spørsmålet om Stalin” var den store interne ideologiske diskusjonen i ml-bevegelsen på1970-tallet. Det var ingen som tok lett på Stalins terror, og konflikten bar i seg kimen til AKPs oppløsning.

Etter dette har de gamle leninistene spredt seg overalt i det politiske landskapet, men de fleste av medlemmene i Rødt er for unge til å ha noe forhold til denne  striden eller til Mao. De  er medlemmer  av et demokratisk, sosialistisk parti, og skal ikke stilles til ansvar for ugjerninger begått av  diktaturer de ikke identifiserer seg med.

Så får vi også avstå fra å stille Civita til ansvar for støtten som konservative liberalere opp gjennom historien har gitt, og gir,  til fascistiske bananrepublikker, apartheidregimer,  autokratiske oljestater, og til barbariske kriger ført i frihetens og antikommunismens navn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse