Annonse
Ingen andre norske forfattere opp gjennom 1800- eller 1900-tallet har latt et kvinnevelde få herske på et nordnorsk handelssted. Ingen andre har innsatt en sjøsame i et slikt matriarkat. Wassmo bruker den historiske roman for å utfordre noen strukturer som utgrenser både kvinner generelt og den samiske kvinnen spesielt. – Leserne har nok ikke tatt helt feil, skriver Henning Howlid Wærp. (Foto fra Wikipedia og ulike bokomslag)

Tar 1,4 millioner Wassmo-lesere feil?

Wassmo fornyer med Dinas bok den diskursen om makt som er et fast trekk ved romaner om handelssteder.

“Kan 1,4 millioner lesere ta feil?” spør Morgenbladets hovedanmelder 22. september i år, i forbindelse med at Herbjørg Wassmo ga ut sin fjerde bok i Dina-serien, Den som ser. De såkalt sterke kvinnene er problemet i Wassmos fortelling om Dina og familien hennes, skriver Ellefsen. For ham er det forstemmende at den Dina som dukker opp i Dinas bok i 1989 minner om “monsterkvinnen” i tidlige 1800-tallsromaner, med aggresjon og mannlig handlekraft, beskrevet av Sandra Gilbert og Susan Gubar i The Madwoman in the Attic (1979).  

“Jeg er helt sikker på at en mannlig samtidsforfatter måtte gått planken for et så hårreisende anakronistisk kvinneportrett som dette,” skriver Ellefsen. Leserne tar feil når de lar seg fascinere av den sterke kvinnen Dina. “Heller enn å utfordre patriarkalske strukturer, bekrefter de dem på måter som tar oss to århundrer tilbake i tid.” Mener han. 

“Dina var en fresende gaupe”

Da jeg leste denne slakten, tenkte jeg, oi, nå blir det månelyst, for å holde meg innenfor den dramatiske metaforikken i Dina-bøkene. Men ingen av Wassmos 1, 4 millioner lesere har rykket ut, heller ikke andre kritikere. Er det fordi de beskjemmet opplever at Ellefsen har rett? (Han ble kåret til årets kritiker i 2014.) Eller er det pinlig å innrømme at man liker det til tider melodramatiske språket til Wassmo, en maksimalisme som er i utakt med den nøkterne prosatone som har rådet de siste tiår, med forbilder bla. i Øystein Lønn og Kjell Askildsens romaner og noveller. Et råd innenfor denne siste tradisjonen er å unngå høyintensive ord, ikke skrive “freste hun”, “raste hun”, “hulket hun”, men rett og slett “sa hun”, og så la det være opp til leseren å fortolke stemningen. Presisjon, korthet. Saklighet, forenkling. 

Slik er ikke Wassmos stil. Det er dramatikk hele tiden, noe blant annet de mange naturbesjelingene viser, himmelen kan vrenge tarmene utover, vinden kan være full av ondskap, sola kan legge planer, stillheten kan krype, bølgene kan smatte, for å nevne noen eksempler fra Dinas bok. Dina sammenlignes ofte med natur, flere metaforer i personbeskrivelsen finner man knapt i andre norske bøker. Men disse metaforene er enkle i sin struktur og senker neppe lesetempoet i særlig grad. 

Hvis man da ikke irriterer seg over alle bildene, som Ellefsen gjør, når han peker på at Dina  i Dinas bok sammenlignes med en hoppe, en jaktfalk, en ulv og en gaupe. Han kunne ha lagt flere dyr til listen: hund, ravn, kveite, ugle. Ellefsens dom er at dette er elendig skrevet. Men en slik dom felles utfra et annet stilideal enn Wassmos Dina-bøker er innenfor. Hun kan ikke plasseres innenfor “Nordic cool”, en lys og minimalistisk stil.

Det nordnorske handelsstedet

Hovedinnvendingen til Ellefsen går likevel ikke på språk, men på at kvinneportrettet bringer oss tilbake i tid og ikke kan sies å ha noe emansipatorisk over seg. Her tar han feil. 

Dinas bok er en roman fra et nordnorsk handelssted. Disse handelsstedene som trer frem langs kysten av Nord-Norge i siste halvdel av 1700-tallet,  er skildret i flere av Jonas Lies og Knut Hamsuns romaner, men også hos Regine Normann og Andreas Markusson. Handelsstedene er oversiktlige mikrokosmos med en tydelig forbindelse til omverdenen, dels via jektefarten til Bergen, dels via kysttrafikk og handel, i tillegg til Finnmarks-fiske og fangst på Ishavet. Handelsmannen, ofte kalt nessekongen, var alltid en mann. Og særlig hos Hamsun ser vi hvordan seksuelle maktovergrep er en del av dagliglivet. Kjøpmann Macks forbruk av tjenestejenter på Sirilund kunne ha trengt en “meetoo”-kampanje. Hos Andreas Markusson er det økonomisk utbytting av fiskerbøndene det dreier seg om. 

Wassmo fornyer med Dinas bok den diskursen om makt som er et fast trekk ved romaner om handelssteder. En kvinne som ble enke, kunne i en kort periode styre et handelssted, men hun ville snart gifte seg og overlate makten til mannen. Dina beholder makten på kvinnesiden ved å styre handelsstedet Reinsnes ikke bare alene, men sammen med svigermoren, mor Karen, og etter hvert også med Oline på kjøkkenet og samejenta Stine som først kom til gården som amme. Et lederteam av fire kvinner!

I Hamsuns handelsstedsromaner hører vi aldri om matlaging. Det er ofte skildring av selskaper, med skåltaler og erotiske forviklinger, men ingen ting om hva de spiser. Wassmo på sin side er nøye med å skildre kvinnebeskjeftigelsene på handelsstedet, og matstellet får en fremtredende plass. Dette blir for henne en synliggjøring av tjenerskapets innsats for det daglige livet. Det er mye kulturformidling i Dinas bok, særlig om kvinnekultur.

Hos Lie og Hamsun, Normann og Markusson, er samene ofte skildret i møtet med det norske. Gjennomgående har samene en lav status i samfunnet. De får for eksempel ikke kreditt hos handelsmannen, det ser vi blant annet hos Regine Normann. Og ingen norske familier vil ha samisk inngifte i slekten. Slike litterære skildringer speiler en virkelighet som var. Denne snur Wassmo om på ved å la sjøsamen Stine, som to ganger bli gravid utenfor ekteskap, være den som bærer Dinas barn til dåpen. Stine blir etter hvert en driftig kvinne på handelsstedet. “Det blir tel velsignelse alt ho Stine tar i,” som Dina sier. Og Stine gifter seg norsk. Med det utfordrer Wassmo den negative skildringen av samene som har vært så dominerende i norsk skjønnlitteratur.

Matriarkat

Morgenbladets Bernhard Ellefsen sammenligner Dinas bok med et kostymedrama. Han mener Wassmo ser den historiske roman bare som “en tidsmaskin, hvis oppgave det er å lure leserne til å tro at vi var der på mest mulig effektivt vis.” Slik opplever ikke jeg boka. Ingen andre norske forfattere opp gjennom 1800- eller 1900-tallet har latt et kvinnevelde få herske på et nordnorsk handelssted. Ingen andre har innsatt en sjøsame i et slikt matriarkat. Wassmo bruker den historiske roman for å utfordre noen strukturer som utgrenser både kvinner generelt og den samiske kvinnen spesielt.  – Leserne har nok ikke tatt helt feil.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse