Annonse

Tastaturtorturistene

Jeg undres over at folk som vanligvis legger ut bilder av flotte middagstallerker, nyfisket ørret, barna sine og familiehygge på Facebook plutselig slår over til å beskrive grov tortur og til alt overmål plasserer seg selv i rollen som torturisten, skriver Ketil Steigen

Selv er jeg snart førti år, men jeg ville nok likevel funnet det ganske forstyrrende om min kjære far hadde skrevet utførlig i sosiale medier om hvilke torturmetoder han ville foretrukket utført mot pedofile.

I disse dager rapporterer media fra en av de verste overgrepssaker i hvert fall jeg kan huske å ha hørt om i Norge. Det dreier seg om gjentatte overgrep av verste sort. Mot babyer. Når jeg leser om slikt kjenner jeg at min indre misantrop vinner. Menneskeforakten skyller igjennom meg.

Derfor har jeg, spesielt de siste 10 årene, kanskje fordi jeg selv er blitt far tre ganger på denne tiden, mer eller mindre sluttet å klikke meg inn på overgrepssaker. Jeg skifter kanal når det kommer på nyhetene, og unngår temaet så godt jeg kan. Jeg blir for sint av å lese om slikt. Jeg vet at det skjer og behøver ingen detaljer.

På sosiale medier er det et stort engasjement rundt overgrepssaker. Det er ikke vanskelig å forstå at folk har behov for å uttrykke seg når så vanvittige ting kommer for dagen. Det er imidlertid også en del som i tillegg til å fordømme det tydeligvis har et behov for å fortelle, i detalj, om hva de har lyst skal skje med de tiltalte.

Ofte utført av dem selv. Under bilder av smilende fedre (og noen få mødre) finner man detaljerte og imponerende fantasifulle beskrivelser av hvilken tortur de tiltalte skal utsettes for. Alt fra gruppevoldtekt, kastrering med rusten kniv, henges etter genitalier osv. Oppsiktsvekkende mye handler om genitalier. Kanskje ikke så rart, det heller.

Om de virkelig personlig ønsker å utføre disse handlingene er uvisst. Jeg velger å tro at det folk ønsker å demonstrere, er at ikke bare er de opprørte og kvalme over handlingene, men de er villige til å gå lenger. Mye lenger. Lengre enn deg. Og etter hvert som trådene i kommentarfeltene blir lengre blir beskrivelsene verre og verre. Ikke beskrivelsen av hva ofrene har vært utsatt for, det koker fort bort, men beskrivelsene av hva kommentatorene vil gjøre med gjerningspersonene. 

Det hele bærer preg av moralsk panikk som ender opp i en slags pervers verdighetskonkurranse der deltagerne snubler over hverandre i oppløpet, og ender heseblesende opp i den moralske avgrunnen selv. 

Tilslutt fremstår de som det motsatte av det vi må tro at de egentlig ønsker: Ansvarlige, ordentlige foreldre som elsker både sine egne og alle andres barn. Får håpe de samme barna ikke leser foreldrenes torturfantasier på internett når de blir stor. Jeg undres over at folk som vanligvis legger ut bilder av flotte middagstallerker, nyfisket ørret, barna sine og familiehygge på Facebook plutselig slår over til å beskrive grov tortur og til alt overmål plasserer seg selv i rollen som torturisten. 

Selv er jeg snart førti år, men jeg ville nok likevel funnet det ganske forstyrrende om min kjære far hadde skrevet utførlig i sosiale medier om hvilke torturmetoder han ville foretrukket utført mot pedofile. Men for all del: Det er mye man kan tenke mens maktesløshet og sinne raser i kroppen. Din tanke er fri, som det heter. Men skrive det offentlig? Det blir noe annet. 

I 2015 burde det ikke være nødvendig med en «hvem er mest oppbrakt-konkurranse» om pedofile overgrep. Vi er alle oppbrakte. Men derfra til å ta til orde for tortur av verste sort, med en selv i hovedrollen som torturist, er et drøyt stykke. Jeg er overrasket over at presumptivt voksne, velfungerende mennesker ikke holder seg for gode til slikt. Selv om de er på Facebook , Twitter eller boltrer seg i kommentarfeltene. Det er noe barnslig og hjelpeløst over det. Et naivt forsøk på å vise handlekraft kanskje? 

Det koster jo så lite å være tastaturtorturist. En offentlig torturauksjon kan man vel koste på seg? Man må jo finne ut av det sentrale spørsmålet: Hvem vil torturere mest?
 -Jeg byr pisking med strømledning!
- Jeg ser den og høyner med kastrering med rusten hekkesaks!
- Noen verre? Første gang, annen gang….

Dersom skribentene, mot formodning, skulle få muligheten til å sette sine drømmer ut i livet, håper jeg de betakker seg og lar barberbladene, den rustne spikeren, eller balltreet til rektal bruk ligge. Rettstaten tar heldigvis hånd om forbrytere. Så kan man være rivende uenige i strafferamme, soningsforhold og lignende, men det er en annen debatt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse