I papirutgaven av Nordlys finner du daglige drypp fra arkivet. Dette er historia om Hålogaland Teaters aller første forestilling for 50 år siden.

"Det fenomenet som kaller seg Hålogaland Teater"

Det stormer rundt Hålogaland Teater. Men det har det sannelig gjort før også - for eksempel helt i starten for 50 år siden,

Hålogaland Teater (HT) ble offisielt opprettet i 1971 som det første regionteateret i Norge det første profesjonelle teateret i Nord-Norge.

Men den egentlige starten skjedde tre år tidligere. Allerede høsten 1968, altså for nøyaktig 50 år siden, var HT på turne i landsdelen med sine tre ansatte.

“Kjære Løgnhals”, het stykket, og premieren i Kirkenes ble anmeldt av den da 30 år gamle forfatteren og journalisten Magnar Mikkelsen.

Mikkelsen var ikke spesielt imponert. Her er anmeldelsen i sin helhet:

Hasardiøst foretak

«Det fenomenet som kaller seg Hålogaland Teater hadde fredag kveld i Kirkenes premiere på sin første egenproduksjon, med framførelse av «Kjære løgnhals». Forestillingen reiser til flere steder vestover i Finnmark og den skal siden til Troms og Nordland. 

Forestillingen er regissert av Nandor Hamza og de to rollene spilles av Ingeborg Cook og Arnt Dahl. Alle disse tre er som kjent fra i høst fast ansatt ved HT. Arnt Dahl er ansatt som sekretær.  Av profesjon er han hotellresepsjonist og nå bestiger han altså scenen som Bernard Shaw.

Naturligvis er det hasardiøst av HT å presentere «Kjære løgnhals». Dette stykke brevteater har jo Per Aabel og Lillebil Ibsen reist på turne med i Nord-Norge, og stykket er også, relativt nylig «sendt» i Fjernsynsteateret. Svært mange av tilskuerne har derfor grunnlag for sammenligninger søm nødvendig må virke pinlig for HT's forestilling. Dessuten stilles det i et hvert tilfelle svære krav til en instruktør og to aktører som skal beherske et scenerom i dryge to timer.

Premiereforestillingen i Kirkenes ble ødelagt av at Ingeborg Cook ikke husket teksten særlig godt. Hun kunne ikke leksen sin. På teateret er den slags forglemmelser like effektive som om jeg skulle skrive disse linjene i «Nordlys» på en oldperisk dialekt. Fruens forglemmelser var pinlige, pinefulle og mange ganger kastet hun fortvilte blikk ut i kulissene til suffløren. Fruen burde få en bedre hukommelse når hun er på scenen.

Hva nå regissør Nandor Hamza hadde tenkt og ville med denne forestillingen ble naturligvis borte i alle pausene, i all haltingen. De tekstbrokkene som er grunnlaget for dette stykke brevteater må naturligvis avleveres hurtig og elegant og så videre. Nå var det ulidelig tregt.

Om sekretær Arnt Dahls framstilling av Bernard Shaw er det lite jeg kan si. Men han skulle jo framstille et geni, ett av dette århundrets store menneskelige fenomener. Kan noen av publikum sende meg eller «Nordlys» et brev om hva han lot oss oppleve?

Hva var det han formidlet? Jeg husker bare hans heftige utrop om at Shaw var en grønnsakgnager. 

Det er mulig at HT's representanter nå vil rope: «Vi er startet. Vi eksisterer.» Men det er i tilfelle ubetenksomt gjort. Et teater skal nemlig vise teaterkunst. Før det så gjør, kan det være mangt, men ennå ikke teater. 

Magnar Mikkelsen


Dagen etter at anmeldelsen sto på trykk i Nordlys, rykket avias egen journalist Ivan Kristoffersen ut med et flammende forsvar for landsdelens nye teater - og et like kraftig angrep på “herr Mikkelsen”:

Kultursnobbismen og teatret

Avisdiskusjoner om teaterforestillinger kommer det ikke alltid så mye ut av, særlig når man ikke har sett forestillingen. Men Magnar Mikkelsens anmeldelse av Hålogaland Teater-forestillingen «Kjære løgnhals» i «Nordlys» i går, røper et kultursyn som det er all grunn til å protestere mot.

På grunnlag av det som både er hans rett og plikt, nemlig å kritisere det han mener er en dårlig teaterforestilling, har han gitt uttrykk for synspunkter som kan tyde på at Mikkelsen frakjenner teateret selve livets rett. 

Såvidt vi forstår Mikkelsen er det pinlig for HT å gi seg i kast med en forestilling som Per Aabel og Lillebil Ibsen har vært på turne med i Nord-Norge og som dessuten nylig er vist av Fjernsynsteateret. Dessuten hevder Mikkelsen at det er ubetenksomt å gi seg ut for å være teater fordi man ikke makter å lage godt teater. 

Nå skal altså dette ikke være en diskusjon om en enkelt forestilling, det skal være et forsvar for teatret. Og det skal nødvendigvis derfor kobles til et kultursyn som i herr Mikkelsens tilfelle begrenser seg til ikke å omfatte teater. For i det øyeblikk Mikkelsen har gitt uttrykk for en påstand som kan tyde på at den ene fadesen er teatrets skjebne, da er det nemlig atskillig grunn til å tro at herr Mikkelsen egentlig ikke ønsker noe teater her nord.

Det har blant mange mennesker vandret rundt en oppfatning, godt forkledd som kultursyn, at kunst og kultur er noe man helst bør konsentrere om hovedstaden. Således er man sikret de beste ytelser og den høyeste grad av kvalitet. Derfor bør man ikke ofre kulturtiltak på distriktene, det koster bare penger, og slikt gir jo ingen inntekt.

Dette har altså ikke herr Mikkelsen sagt. Men formodentlig er dette horrible syn en del av grunnlaget for hans videre teaterlogikk. I den grad folk fra hovedstaden har gitt uttrykk for det eneste sanne og riktige Bernhard Shaw-tolkningen, bør folk fra lavereliggende kulturdistrikter ikke begynne å kludre med evige og fastlåste sannheter. 

Det er en slags velsignelse med den riktige kulturutviklingen, at den ved mange anledninger la grunnlaget for en toleranse som herr Mikkelsen ennå ikke har oppdaget. Om man beundret kunstens utøvere, behøvde man slett ikke dyrke dem som evige forvaltere av sanne tolkninger. Derfor ble det ofte slik i distrikter som ønsket å bygge ut sitt 
eget kulturliv, at det ikke bare var spørsmål om de ytre kulturelle aktiviteter. Det man håpet var å skape grunnlaget for en utfoldelse, en personlig drøm og tolkning, som sprang rett ut av det man var i stand til å makte av økonomi, konsentrasjon og talent. Derfor ble kulturutbygging aldri snakk om plagiat, det var i stedet ønsket om å bringe det 
man har av kultur inn i en utvikling som tok sikte på tilfredsstille de økende kvalitetskrav.

Og stort sett er det vel slik all kulturutvikling har skjedd. På bakgrunn av det mislykte er kritikken reist og nye kvalitetskrav skapt. Men det er for lengst dømt som kulturfiendtlighet når man, som herr Mikkelsen gjør det, for- 
søker å drepe kulturinstitusjonene på bakgrunn av det han mener er en enkelt mislykket forestilling.

Det er laget dårlig teater også i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim, men like fullt eksisterer det teater i disse byene. Hvorfor skal mulighetene for å utvikle teater være så mye mer begrenset i Nord-Norge? Og framfor alt, hvorfor skal ikke kritikken, feilene, mistankene, den nye kvalitetssøken være en utvikling som også det nordnorske teatret til del? 

Herr Mikkelsens syn på «Kjære løgnhals» skal en ikke røre ved. Men han har vagt og nokså uklart antydet et kultursyn som vel mer er en belastning for Nord-Norge. Uten å være helt i stand til å tolke det uklare i herr Mikkelsens anmeldelse synes det som om han forsvarer den gamle kultur-jantelovkonsentrasjonspolitikk som begrenser all kulturaktivitet til følgende: Når du ikke kan gjøre det slik som vi autoritetene gjør det, da kan du bare la det hele være. 

Mikkelsens vurdering av skuespillerne tyder på dette svartsyn.  For den enes vedkommende er fortida bak resepsjonsdisken den sterkeste belastning. Man skal ikke forsøke seg på scenen med slik en fortid. 

Det er en kultursnobbisme med en dyster talentbegrensning. For å holde oss til herr Mikkelsens eget vurderingsnivå: Hva med rørleggere?

Ivan Kristoffersen


I 1971 ble Hålogaland Teater offisielt og permanent etablert i Tromsø, allmøtestyrt og bemannet med en gjeng en mer eller mindre revolusjonære skuespillere. Det første stykket de satte opp var “Tolvskillingsoperaen” av Bertolt Brecht. Året etter kom “Agentene” - forfattet av Magnar Mikkelsen…

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse