Annonse
Jeg oppfordrer Einar Niemi til å tenke seg om og å medgi at funnene av eiendomsbeskrivelsene i kirkebøkene ikke er hans, skriver Øyvind Ravna (t.v.). Foto: Uit og NRK.

Tenk deg om, Einar

Man kan ironisere over voksenmobbing og med lett sarkasme antyde at kollegaer viser forakt for landets høyeste domstol. Ved ikke å sette navn på den man søker å ramme, samt å la være å redegjøre for eget forhold til saken, kan man også håpe at vedkommende ikke reagerer, samtidig som man høster sine «likes» i Nordnorsk debatt. Og så lenge det ikke legges fram noe som underbygger anførslene, lar de fleste det passere som litt ubetenksom språkbruk under et heftig ordskifte.

Påberoper man seg forskningsmessige funn gjort av andre som om det skulle være ens egne, er man derimot på langt farlige veier; veier som i neste omgang kan lede til akademisk selvskading. Dette er tilfellet selv om funnene ikke er gjort av andre forskere eller akademikere, men av en journalist og redaktør i en liten samisk avis.

Når professor emeritus Einar Niemi i et innlegg 14.11 anfører at «mens forskere til nå i hovedsak har ment at [jordutvisnings]resolusjonen bare ble gjennomført i Vest-Finnmark, fant og brukte jeg [min uth.] kilder som viste at den også ble forsøkt gjennomført i Øst-Finnmark ved en egen landmåler», så begir han seg inn på en slik farlig vei. For det han «fant» og brukte, var funnet, og videre omtalt av redaktør Geir Wulff i avisa Ságat allerede 23. juni 1993, uten at det den gang vekket professor Niemis interesse. Funnene er senere nyttet av undertegnede, som fant dem høyst interessante. Dette er Niemi godt kjent med idet han omtaler to av disse arbeidene på s. 2 og 3 i den etterhvert omdiskuterte utredningen «Lokalbefolkningen og staten i Nesseby. Et utsyn fra 1700-tallet til 1900-tallet», skrevet på oppdrag for FeFo i 2017.

At Einar Niemi lett kunne «finne» et stort antall umatrikulerte eiendomsbeskrivelser 24 år etter Geir Wulff, skyldes bl.a. at kirkebøkene for Vadsø kirkesogn ble transkribert av Registeringssentralen for historiske data. Dette ble det tatt initiativ til (av undertegnede som rettslig medhjelper for Nesseby bygdelag) under saksforberedelsen i Nesseby-saken da den skulle opp for utmarksdomstolen i 2016. Materialet ble fremlagt for domstolen og er senere anvendt i artikkelen «Nye bidrag til eiendomshistorien i Finnmark» i tidsskriftet Heimen i 2017.

Jeg skal ikke begi meg inn på å drøfte analysene Niemi gjør i arbeidet for FeFo eller det han anfører i innlegget av 14.11, men vil likevel påpeke at Niemi ikke bare påberoper seg andres funn, men også fremstår med en sikkerhet langt ut over det alminnelige på dette området. Et eksempel på det er når han i nevnte innlegg skriver at «mellom 1779 og 1789 fant jeg i kirkeboka for Vadsø prestegjeld (som omfattet også Nesseby) vel 70 utmålinger, og det er ingen som helst tvil [min uth.] om at de ble gjort på grunnlag av resolusjonen».

At utmålingene ble ført i kirkeboka, og ikke i panteregisteret, er ifølge Niemi et resultat av en kobling mellom ekteskap og jordutmåling. Her er Niemi i beste fall upresis; grunnen til at man finner disse eiendommene, og ikke utmålingene, slik Niemi skriver, i kirkebøker, er ekteskapsvilkår stilt av lovgiver. At Niemi ikke vil gå videre på dette, jf. «må slippes her» er underlig, da han lett kunne påpeke at disse vilkårene var forankret i en handelsforordning fra 1778 som i § 41 stilte krav om dokumentasjon på eiendom ved inngåelse av ekteskap i Finnmark. Forordningen medførte at den forlovede eller hans far i mange tilfeller ba landmåleren eller andre embetsmenn om å dokumentere deres eiendom med en attest som kunne legges frem for presten. Med andre ord eiendommer de allerede hadde. Et eksempel på en sak som illustrerer dette godt finnes i merknadsfeltet på denne transkriberte kirkebokutskriften fra 1780.

Videre skriver Niemi at «en oppmålingsprotokoll har eksistert, men gikk trolig tapt svært tidlig». Dette er ifølge han «utvilsomt grunnen til at disse utmålingene aldri ble nedfelt i pantebøker osv., som Ravna etterlyser». Han viser også til at landmåleren flyttet til Danmark etter nokså kort tid, og at «utmålingen, bl.a. i Nesseby, falt sammen også av andre grunner som det ikke er plass til å redegjøre for her». Igjen uttaler Niemi seg svært sikkert om forhold hvor det han anfører i beste fall er kvalifisert synsing. For noe av det viktigste landmåleren gjorde, foruten selve oppmålingen, var å utstede dokumenter som ga grunnlag for registrering i datidens grunnbok; panteboka, som igjen ledet til utstedelse av konge- eller amtsskjøter. Dette finnes det dokumentasjon på fra andre steder i Finnmark, bl.a. fra Alta og Talvik, tilbake fra 1778. For Øst-Finnmark skjedde det første statlige utmålet på Omgang i 1803 med påfølgende matrikulering i 1805.

Dernest blir det ganske spesielt å hevde at landmåleren, som ikke tok seg tid til å sende inn dokumenter for registering i pantebøker, i stedet skulle gått til presten – parallelt med at en potensiell eier skulle gifte seg – for å få eiendommen registrert i kirkeboka. Et relevant spørsmål her blir hvorfor landmåleren Giørup valgte kirkebøkene som «matrikkel» i Varanger, mens han tidlig på 1780-tallet, under arbeid i Porsanger, nøye utførte den lovpålagte registeringer av statlige jordutvisninger som ledet til utstedelse av kongeskjøter. Jeg går ikke videre på alle merkelighetene som er anført i Niemis innlegg av 14.11, men viser til nevnte artikkel «Nye bidrag til Finnmarks eiendomshistorie» i historie-tidsskriftet Heimen fra 2017 for en mer nyansert fremstilling. 

Mye kan sies om Einar Niemis utredning for FeFo. Her skal jeg nøye meg med å konstatere at eiendomsbeskrivelsene i kirkebøkene fra Vadsø ikke er hans funn. Det som derimot er Niemis gevinst, hvis den kan kalles det, er at han med sin professorkompetanse i historie klarte å overbevise Høyesterett om at disse dokumentene representert statlige jordutvisninger. Derved overbevise han også landets øverste domstol om eksistensen av en så omfattende statlig tilstedeværelse i Varanger på slutten av 1700-tallet at bygdefolket i Nesseby, mer enn 200 år senere, hadde små muligheter til å vinne fram med krav om å forvalte sin egen utmark med bakgrunn i lang og fast uformell egenforvaltning.

Jeg oppfordrer Einar Niemi til å tenke seg om og å medgi at funnene av eiendomsbeskrivelsene i kirkebøkene ikke er hans. For veien Niemi har innlatt seg på her er det ingen av de som har sett opp til han som en ledende nordnorsk forskningskapasitet, som ønsker at han skal fortsette på, først og fremst av hensyn til ham selv. Samtidig vil jeg også be Einar Niemi gi Geir Wulff den anerkjennelse og heder han fortjener for disse høyest interessante funnene som velkvalifiserte historikere i jakten på Finnmarks eiendomshistorie, har oversett. Om Niemi fortsatt ønsker å mene at kirkebokinnførslene var et resultat av statlige utvisning av jord, får derimot bli hans egen sak.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse