Annonse
AP-TOPPER: Cecilie Myrseth er stortingsrepresentant fra Troms og medlem i Aps sentralstyre. Her sammen med partileder Jonas Gahr Støre. Foto: Arbeiderpartiet

Tesla-moms, lakseskatt og høyresidens misunnelse  

Arbeiderpartiets syn på rettferdig fordeling, Tesla-moms og lakseskatt, vekker høyrepartienes urinstinkt: beskyldningen om misunnelse.

Nylig var jeg i en NRK-debatt om grunnrenteskatt for oppdrettsnæringen. Mens laksemilliardærene og PR-byråenes lobbykampanje hadde lyktes overfor Høyre, Senterpartiet, Venstre og Frp, så Arbeiderpartiet annerledes på det: Vi eier våre naturressurser i fellesskap. Fellesskapet stiller arealer til disposisjon. Da bør fellesskapet få en rimelig andel tilbake. Spesielt når det er naturressursene som gir ekstraavkastningen, såkalt grunnrente. Prinsippet lå til grunn for den suksessrike, norske oljepolitikken Arbeiderpartiet var arkitekten bak. Derfor ønsket vi å diskutere dette, og spesielt se på modeller for hvordan oppdrettskommunene selv kunne sitte igjen med mer.

Rettferdighet og rimelige krav, altså. Men min motdebattant fra Høyre – i et øyeblikk der i han ifølge statsministeren «ble litt opphetet og varm» - hevdet i stedet at det handlet om misunnelse.  

Få dager senere la Arbeiderpartiet fram sitt budsjettalternativ for 2020. Der foreslår vi at de som har råd til å kjøpe de dyreste og flotteste elbilene, kan betale vanlig moms for summen over 600.000 kr. Det trenger ikke vi andre å subsidiere. Klimavennlige elbilkjøp vil fortsatt lønne seg, og Arbeiderpartiet vil bruke disse pengene på raskere utbygging av ladestasjoner i distriktene. Rettferdighet og rimelige krav, altså. Men da var Venstres leder ute og mente det handlet om misunnelse. For et år siden var det lederen for Frp, partiet som en gang i tiden skulle være «for folk flest», som brukte samme begrep. Kritikken mot høyreregjeringens urettferdige politikk, der de som har lite må betale for at de med mest får mer, feide hun vekk som et norgesmesterskap i misunnelse.

Det er jo litt søtt. «Norge er det eneste landet i verden der misunnelsen er sterkere enn kjønnsdriften!» Den gamle morsomheten slår fortsatt godt an i de finere, besteborgerlige kretser. Man ler så det skvulper i champagneglasset og sigarrøyken setter seg i halsen. Vi kan velge å se det som uforstand, eller som en beskyttelsesmekanisme mot å ta inn over seg det innlysende: Misunnelse er én ting, krav om rettferdighet noe annet. Like lite som Nelson Mandela var drevet av misunnelse, var Arbeiderpartiets pionerer det. Men de ble kastet i fengsel av et borgerskap som ikke ville gi slipp på sine privilegier. Fordi arbeiderbevegelsens kamp førte fram, har vi i dag et samfunn med mindre klassemotsetninger og forskjeller. Men de er der, og de blir større. 

Forskjellene øker. Inntil nylig hevdet høyresiden at dette var mer eller mindre uproblematisk, ja til og med positivt. Det hører vi sjeldnere nå, noe som nok skyldes kunnskapen om at det store velgerflertallet ikke ønsker økte forskjeller. Den praktiske høyrepolitikken går nemlig i motsatt retning, og «misunnelse»-ropet avslører at forståelsen er grunn. En ting er at man ikke vil ta inn over seg det nyere forskning viser, nemlig at rettferdig fordeling er smart for økonomien. Land med små forskjeller lykkes bedre økonomisk, velstanden øker for alle. En dypereliggende grunn til at ropet om misunnelse fortsatt høres fra høyrepartiene, er at man ikke deler Arbeiderpartiets gamle og vedvarende innsikt: Rettferdig fordeling er rettferdig.     

Det sies ikke høyt i offentlige sammenhenger like ofte som før. Men alle som har deltatt i politiske hverdagsdiskusjoner – i kommentarfelt, rundt lunsjbordet, i familieselskaper eller på puben – kjenner høyresidens urinstinkt: Samfunnets rikeste har gjort seg fortjent til hver eneste krone. Vanlige folk har seg selv å takke, selv om de jobber og står på. Så når vanlige folk klager på forskjeller, kan det bare forstås som misunnelse. Arbeiderpartiet ser det annerledes: Noen av de rike har gjort seg fortjent til mye, men ingen har gjort seg fortjent til uendelig mye. Fordi ingen kan bli rike uten andres innsats. «The self made man» er Julenissens bror – han finnes ikke. Vi lever av hverandres arbeid og ideer, og står på skuldrene til tidligere generasjoners klokskap, kreativitet og arbeidsinnsats.

Oppdrettsnæringen er et kroneksempel. Rikdommen noen nyter nå, skyldes bare delvis egen innsats og eget forretningstalent. Den skyldes også våre felles naturressurser i form av fjorder med temperatur og strømforhold på plass. Den skyldes en offentlig forskningsinnsats vi alle har vært med på å finansiere siden oppstarten på Ås i 1965. Ikke minst skyldes den tusenvis av vanlige arbeidsfolk som går på jobb hver dag - til merdene, til trailerne, til kontorene. De fortjener gode skoler for ungene sine, trygt helsetilbud og en god eldreomsorg når de blir gamle, betalt av fellesskapet. 

Det er ikke misunnelse. Det er rettferdighet. 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse