Annonse
Er det smart av en politisk rådgiver å kalle Thorbjørn Jagland en klovn? Nei. Bør Jagland tåle å bli kalt en klovn? Ja. Foto: Lise Åserud/Scanpix

Thorbjørn Jagland er ikke et mobbeoffer

Vi devaluerer ordet mobbing når det brukes i denne sammenhengen, fordi Jagland må tåle såpass, og fordi mobbing er noe ingen skal tåle.

Mobbing er et samfunnsproblem. Det er alle oppegående mennesker enige i. Av samme grunn er det dermed også bred enighet om at dette er noe vi på ta på alvor og jobbe mot for å begrense mest mulig.

I iveren etter å oppnå dette er det likevel viktig at vi ikke blir så moralsk paranoide at vi begynner å blande begreper og alvorlig mobbing med upassende oppførsel og dumme utsagn. Det er en vesensforskjell vi ikke har lov å gjøre oss synde med.

Da Nobelkomiteen denne uken annonserte at Thorbjørn Jagland ble kastet som komiteens leder, skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksens rådgiver Magnus Thue følgende på Twitter: «Klovnen ut av komiteen. Gudskjelov.»

Det skulle han selvsagt ikke gjort. Både ordvalg, og det enormt barnslige og dårlig skjulte skadefro utsagnet, var særdeles klønete og stupid. Vi hadde vært vitne til en vaskeekte «brain fart», som det heter på godt norsk. Det fikk rådgiveren også merke, fortjent nok.

Politiske kolleger, politiske motstandere og folk flest reagerte, om ikke med direkte avsky, så i hvert fall med smått oppgitthet og milde hoderystelser. Så utrolig uklokt, liksom.

Røe Isaksen var selvsagt krystallklar på at slikt er noe man ikke gjør, samt at det skal være mulig å få tilgivelse om man legger seg flat og unnskylder. I mellomtiden hadde Thue både beklaget seg, slettet den famøse tweeten og sendt blomster til både Jagland og hans familie.

Så gikk Kari Jagland Berntzen, storesøsteren til Jagland, ut i et frontalangrep på rådgiver Thue i VG, i et ordelag jeg finner det vanskelig å stille meg bak. Fordi hun kalte det som hadde skjedd for «veldig stygt» og «regelrett mobbing».

Oppslaget ble etterfulgt av en heller bisarr seanse på Dagsrevyen på NRK, der hun fulgte opp med å si at Jagland har vært «mobbet, latterliggjort og forfulgt av kampanjer på de aller styggeste måter».

Siden disse angivelige kampanjene og de aller styggeste variantene av mobbing ikke ble konkretisert, sitter vi igjen med klovne-tweeten. Og her følger jeg dessverre ikke verken ordbruk eller dimensjonene saken har tatt. Alle med selv bare litt forstand kunne jo se hvem som var den virkelige klovnen i denne saken.

Og, ja, jeg mener det er forskjell på folk. Jeg mener oppriktig at Thorbjørn Jagland skal være mer tykkhudet enn folk flest. Thorbjørn Jagland er en av de mest profilerte nordmenn og erfarne maktmennesker i landet vårt etter andre verdenskrig.

CV-en til Jagland savner sidestykke i Norge. Han har vært leder av AUF; stortingsrepresentant, parlamentarisk leder, partisekretær og leder for Arbeiderpartiet; utenriksminister, statsminister, stortingspresident, styreleder i Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, generalsekretær i Europarådet og Leder for Den norske nobelkomité.

Han trenger ikke engang si at han ikke er en klovn. Klovner blir sjeldent så historiske og betydningsfulle som det han kan vise til.

Det er heller ikke til å stikke under en stol er at Jagland mange ganger har vært både omstridt og har stupt ufrivillig i salaten. Flere ganger fra timeteren, uten sikring. I en slags «greatest hits» kan jeg nevne

* Da han i et TV-talkshow kalte El Hadj Omar Bongo Ondimba «Bongo fra Kongo» (har var attpåtil ikke fra Kongo, men fra Gabon)

* Da drammenseren Jagland svarte «Egentlig er det Strømsgodset, men jeg må likevel svare Rosenborg» på spørsmål fra pressen om hvilket fotballag han holder med (han ble senere ekskludert fra Strømsgodset, der han var medlem, fordi han bar et Rosenborg-skjerf)

* Da han på direktesendt TV tok grep rundt puppene til Synnøve Svabø

* Da han i 1997 meldte at regjeringen hans ville gå av om de ikke fikk minst 36,9 prosent av stemmene (de fikk 35 prosent og gikk)

* Da han som leder av Nobelkomiteen presterte å gi den sittende presidenten i supermakten USA fredsprisen, attpåtil før prisvinneren hadde rukket å gjøre et politisk arbeide overhodet.

Og så videre. Jagland har vært et oppkomme av episoder og kontroverser, og en drøm for alle satirikere og humorister. Og dette harselaset må han tåle. Noe han åpenbart ikke gjør.

I VG denne uken ble han kritisert av kommentator Frithjof Jacobsen, i en velskrevet og god kommentar i etterkant av vrakingen av Jagland som leder av Nobelkomiteen.

Denne repliserte Jagland med å si at det «overgår hva jeg trodde var mulig når det gjelder utskjelling av et menneske». Han kan umulig vite hva det vil si å bli skikkelig utskjelt, om Jacobsens kommentar overgår selv fantasien hans om hvor fæl en kommentator kan være.

Og da er vi problemets kjerne: Vi devaluerer ordet mobbing når det brukes i denne sammenhengen, fordi Jagland må tåle såpass, og fordi mobbing er noe ingen skal tåle. Parallellen fra en dustete tweet om Jagland til mobbing er således totalt fraværende.

En tiåring som står og skjelver i et hjørne i skolegården, som ikke har venner (verken lekekamerater eller maktmennesker i Medie-Norge eller det politiske Norge) og sliter, som er redd for skoleveien hjem og sliter med tilpasningsvansker, har vi et selvsagt, kollektiv ansvar for å hjelpe. Netthets, rasisme, mobbing og all form for trakassering skal slås knallhardt ned på, av oss som private individer og av myndighetene.

Og da er Thorbjørn Jagland ekstremt langt bak i køen. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse