Det topper seg, bokstavelig talt, under turneringene på sommeren. De er sesongens høydepunkt og i kampen om sluttspillplass blir det tatt kyniske valg. Egentlig er det her en virkelig burde holde hodet kaldt og sørge for at alle er en likeverdig del av laget. For det er disse opplevelsene som virkelig betyr noe for viljen til å fortsette med idretten, skriver Stian Normann Anfinsen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Tid for en alvorsprat

Problemene med topping av lag og spillere som blir parkert på sidelinja forsvinner ikke før klubbene tar en alvorsprat med oss trenere. Vi trenger klar beskjed om forventningene som stilles til oss. Dette er noe vi rett og slett bare må snakke om.

De fleste trenere er som meg; Vi har bakgrunn som aktive spillere, barna våre har ofte arva fotballgenene, og vi overfører ambisjonene våre til dem. De færreste av oss mye erfaring med å sitte på benken. Er det dette som gjør oss så dårlige til å følge retningslinjene - og dermed til å oppføre oss anstendig mot barna vi leder?

Som trener for to aldersbestemte lag i Tromsø IL opplever jeg det som stadig vanskeligere å holde fast på prinsippene vi har lagt til grunn for vår aktivitet: Alle skal få spille og at det skal være mest mulig flat fordeling av spilletid. Dette har vi fulgt helt fram til vi nå spiller nierfotball, men i år har de utprega breddelagene våre blitt så nedsabla at det gjør vondt. Som trener klarer jeg godt å svelge 0-15, 2-18 og 1-17, men det er trist å høre at guttene sliter med å motivere seg for ny kamp. Da er det fristende å vike fra det vi tror på.

Jeg skal ikke anklage noen av våre motstandere for å drive bevisst og målretta topping. Det kan være flere årsaker til at vi taper terreng. Mange lag trener mye og godt. Andre blir bedre og jevnere ettersom de minst ivrige finner ut at de ikke skal vie livet til fotballen. Men det er også mulig å skape ei naturlig avskalling av de minst dedikerte og sportslig vellykkede gjennom fokus på treningsoppmøte og prestasjoner og gjennom fordeling av spilletid.

Lagene jeg bidrar til har holdt fast på fotballaget som en sosial arena hvor alle har en plass. Flere ganger har vi hanket inn gutter som har truet med å slutte, ikke fordi det tjente laget sportslig, men fordi det betyr noe å være en del av gjengen og fordi vi faktisk ønsker å oppfylle fotballforbundets målsetning for aldersgruppa: Flest mulig, lengst mulig. Kostnaden er at vi har fått mer og mer bank på banen, i takt med at andre lag tynnes ut og spisses.

Det topper seg, bokstavelig talt, under turneringene på sommeren. De er sesongens høydepunkt og i kampen om sluttspillplass blir det tatt kyniske valg. Egentlig er det her en virkelig burde holde hodet kaldt og sørge for at alle er en likeverdig del av laget. For det er disse opplevelsene som virkelig betyr noe for viljen til å fortsette med idretten.

I år fikk vi heldigvis betalt for å følge linja. Mitt ene lag, som har gitt samtlige gutter på klassetrinnet et tilbud, gikk mot alle odds til A-sluttspillet i Piteå. Der ble det braktap og bråstopp, men vi feira som besatt med gjengen som har holdt sammen i sju år, og hvor alle hadde bidratt gjennom samtlige kamper. Vi hadde oppfylt vårt potensiale, og kunne ikke drømme om mer. Det var rørende og det føltes som ei belønning. Mitt andre lag ble direkte utslått, men feira like hardt og gleda seg til å dra på badeland og trampolinepark, som lett kan gjøres til en stor del av turneringsopplevelsen.

Da blir det desto mer trist å være tilskuer til et annet Tromsø-lag som har tatt seg til sluttspill med minimal rotasjon i førsteelleveren. Sjøl i kamper mot lett motstand fikk benkesliterne såvidt slippe innpå. Når de så blir utslått i første sluttspillkamp må en spørre seg: Var det verdt det? Og hvor lenge klarer de å holde laget samla?

Som mangeårig fotballspiller er det ikke til å unngå at jeg ønsker at barna skal utvikle seg sportslig og oppnå resultater. Jeg innrømmer at jeg innimellom ergrer meg over at alle ikke er like investert i fotballen utenom de organiserte aktivitetene. Laget kunne jo vært så mye bedre.

De fleste trenere er som meg; Vi har bakgrunn som aktive spillere, barna våre har ofte arva fotballgenene, og vi overfører ambisjonene våre til dem. De færreste av oss mye erfaring med å sitte på benken. Er det dette som gjør oss så dårlige til å følge retningslinjene - og dermed til å oppføre oss anstendig mot barna vi leder?

Det er i hvert fall åpenbart at vi trenger noen som minner oss om hvilke regler som gjelder i barne- og ungdomsfotballen. Noen må fortelle oss i klartekst hva de forventer av oss. Da kan vi ikke se spillere og foreldre i øynene og fortsette som vi gjør nå. Kretsen har allerede lovet å ta affære, men det er klubbene må ta ansvar for å bringe dette på banen og ta problemet opp i plenum med trenerne.

Min egen klubb, TIL, har også sitt å jobbe med. Kommunikasjonssjef Nils-Jarle Sætre skrev en flott reportasje fra Piteå som viste fram glansbildet, men bak skjuler det seg andre historier. En er ikke kvalitetsklubb i praksis uten å tørre å sette fingeren på de som svikter oppdraget. Jenteløftet handler ikke om å toppe breddelagene, slik at bunnen faller ut og lagene kollapser. Med elitesatsing for guttene følger et ansvar, for i kjølvannet er det alltid fare for at noen lar seg rive med og gjør breddelagene til miniakademier. Dette er blant tingene vi må gjøre noe med.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse