Det naturlige valget for KrF slik det politiske landskapet ser ut, hvor det ikke er mulig å samarbeide mot høyre uten å inkludere et fløyparti, er å søke samarbeid med det største sentrumspartiet og det moderate venstre; Sp og Ap, skriver Gerd H. Ege. Bildet er fra partilederutspørring i vandrehallen på Stortinget etter valget i 2017. Jonas Gahr Støre (Ap), Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Knut Arild Hareide (KrF). og Trine Skei Grande. Foto: Stortinget

Tid for forandring

 Ja, en nyorientering innebærer risiko. Vi vet ikke hva som vil være mulig å få til i et formalisert samarbeid med Sp og Ap. Men vi er mange som tror fullt og fast at det kan gi en politisk kurs som endrer samfunnet i en bedre retning.

Ethvert politisk parti har ett mål: Mest mulig gjennomslag for sin politikk. For å nå dette målet er man avhengig av å vinne velgernes gunst, men også av å velge seg gode samarbeidspartnere. Dette valget er likevel aldri viktigere enn selve målet.

KrFs prosess det siste året har handlet nettopp om politikk. I medlemsmøter over hele landet har våre medlemmer deltatt på et gedigent politisk verksted hvor målet har vært å tydeliggjøre vår politiske profil og spisse våre politiske prioriteringer. Vi har minnet oss selv om hvorfor vi er så glad i dette partiet, og kjent på stoltheten over å stå i et parti som fronter hva vi opplever som vesentlige verdier for å bygge et varmt samfunn. Og vi har minnet hverandre om partiets mål: Gjennomslag for denne politikken.

Vi vet hvilken politisk retning vi vil ha. I Landsstyrets oppsummering etter det siste årets prosess peker vi på behovet for et samfunn forankret i de verdiene vi finner i de kristne røttene og kulturarven. Vi slår fast at den viktigste verdien vi bør bygge på er respekten for menneskeverdet. Det betyr en kamp mot utenforskap, en kamp for likeverd. Vi løfter hverdagsutfordringer – nok tid og nok fellesskap. Nok tid til at lærere kan se den enkelte elev. Nok tid til at eldre kan gis en verdig omsorg. Nok fellesskap til at færre opplever ensomhet. Nok tid og nok fellesskap for familiene.

Vi tar tak i vår tids globale utfordringer. Vi kjemper for et bærekraftig samfunn der vi ikke lever over evne og vår velstand ikke går på bekostning av det globale fellesskapet. Det gjelder både fattigdomsproblemene, klimautfordringen, flyktningekrisen og kampen mot menneskehandel.

Med bakgrunn i målet om mest mulig gjennomslag for KrFs politikk  gikk partiet til valg med ønsket om en ny regjering bestående av H/KrF/V, uten FrP. Denne avvisningen av den sittende H/FrP-regjeringen kom etter å ha samarbeidet tett med denne regjeringen hele perioden. Derfor er vedtaket et sterkt uttrykk for at KrF ikke var fornøyd med de gjennomslagene KrF hadde fått, ikke var fornøyd med den politiske retningen den sittende regjeringen sto for. Det er ikke å kalle andre partier, politikere eller velgere for annenrangs. Det er en enkel erkjennelse av at andre partiers drømmesamfunn ikke nødvendigvis ser likt ut som KrFs drømmesamfunn.

Vi ser trekk ved samfunnsutviklingen vi slett ikke liker. Vi ser en økende grad av utenforskap. Vi ser svekket fellesskaps- og ansvarsfølelse. Vi ser økende forskjeller og økt utrygghet. Vi ser svekket tillit mellom mennesker, og mellom de som styrer og de som styres. Ikke alle samfunnsendringer skyldes politikk. Men politikk endrer samfunn. 

Med bakgrunn i målet om mest mulig gjennomslag for KrFs politikk har KrFs ulike samarbeidskonstellasjoner alltid hatt sitt utspring fra sentrum, med de øvrige sentrumspartiene. Det er i sentrum man har funnet størst sammenfall i syn på statens rolle målt mot menneskets frihet og på grad av styring over markedet, men også på områder som fordeling og utjevning, distriktspolitikk, næringspolitikk, klima og miljø, sosial utjevning, ruspolitikk, for å nevne noen. Det er i sentrum KrF føler seg hjemme.

I dagens politiske bilde er KrF tilsynelatende alene igjen i sentrum. Venstre har gått inn i regjering på høyresiden, mens Sp har gått til valg på et samarbeid på venstresiden. Et rent sentrumsalternativ, slik vi så ved årtusenskiftet, synes død og begravet. Men før KrF gjør sitt valg bør partiet likevel spørre seg hvordan man kan ha et sterkest mulig sentrum inn en regjeringskoalisjon. For det er fortsatt hos sentrumspartiene KrF kan finne det største sammenfallet i politikk, og dermed størst mulighet for gjennomslag for egen politikk.

Selv om Sp det siste drøye tiåret har søkt samarbeid med venstresiden er det med nettopp dette partiet KrF finner den største politiske samstemtheten. Både område etter område, på overordnet nivå og på saksnivå finner Sp og KrF sammen. I likhet med KrF er Sp verdiorientert. Og det er verdt å merke seg at selv etter mange års samarbeid med venstresiden er Sp fortsatt Sp.

Mest mulig tyngde i sentrum krever minst mulig innflytelse for fløypartiene i norsk politikk. Det naturlige valget for KrF slik det politiske landskapet ser ut, hvor det ikke er mulig å samarbeide mot høyre uten å inkludere et fløyparti, er å søke samarbeid med det største sentrumspartiet og det moderate venstre; Sp og Ap.

Mange KrF-ere nærer en dyp skepsis til Ap. Det er det gode grunner til; både historisk og i nyere tid har KrF og Ap stått steilt imot hverandre på saker som er svært viktige for KrF. Samtidig har vi et tydelig fellesskap i synet på blant annet fordelingspolitikk, sosialpolitikk, behovet for et trygt og organisert arbeidsliv og på internasjonal rettferdighet.

Som samfunnet forandrer og utvikler seg, så endrer også partiene seg. Der KrF og Ap tidligere sto mot hverandre i synet på kirkens og troens plass i samfunnet har vi nå inngått et kirkeforlik. Der KrF og AP tidligere sto mot hverandre i synet på friskoler har vi inngått et friskoleforlik. Etter åtte år med rødgrønn regjering besto fortsatt tilbudet om kontantstøtte. Og i motsetning til den sittende regjerings Jeløya-erklæring inneholdt de rødgrønnes Soria Moria-erklæring en forankring i den kristne kulturarven.

 Ja, en nyorientering innebærer risiko. Vi vet ikke hva som vil være mulig å få til i et formalisert samarbeid med Sp og Ap. Men vi er mange som tror fullt og fast at det kan gi en politisk kurs som endrer samfunnet i en bedre retning. En retning som tror på og tar vare på fellesskapene, både de små og de store. En retning hvor det enkelte mennesket ser sin plass og får sin plass i fellesskapet. En retning hvor fellesskapet gir et stort rom for menneskets frie livsutfoldelse, men samtidig erkjenner behovet for rammer, av hensyn til de mest sårbare blant oss, av hensyn til bærekraften til vårt eget samfunn og av hensyn til klodens bærekraft. En retning som tar vare på den høye tilliten vi har oss i mellom.

Det kan bety en forskjell for distrikts-Norge. Det kan bety en forskjell for de som lever i fattigdom og nød. Det kan bety en forskjell for den økende ulikheten og for de som faller utenfor. Det kan bety en forskjell for hvilken retning landet skal gå nasjonalt og internasjonalt.

Det kan bety et varmere samfunn.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse