Annonse
Befolkningsveksten i Tromsø synes å ha stoppet helt opp. Det er vanskelig å se hvordan man skal klare å igjen komme på offensiven, når ingen partier har den nødvendige pondus til å innta en lederrolle i Tromsø-politikken, skriver Gunnar Thraning. Foto: Torgrim Rath Olsen

Tid for nytenking i nordnorsk politikk

Jeg tror at det bare er et spørsmål om tid før flere tar innover seg at hovedskillelinjene i politikken ikke lenger går der de engang gikk, at kortene må deles ut på nytt.  Det nytter ikke å fortsette å tviholde på det kunstige skillet mellom rødt og blått i politikken. 

All ståheien innad i Tromsø Arbeiderparti i forkant av kommunestyres behandling av saken om utvidelse av Tromsø lufthavn i februar var det første utslaget lokalt av det stemningsskiftet vi var vitne til som fulgte fjorårets landsmøte i Arbeiderpartiet. Utfallet av behandlingen av en sak som normalt ville blitt bejublet av Arbeiderpartiet var på forhånd så usikkert at Avinors ledelse valgte å ta turen til Tromsø for å forsøke å bidra til at avgjørelsen vippet i riktig retning.

Mindre enn to måneder senere ble det ny dramatikk da politikerne i Tromsø skulle ta stilling til en annen sak som er viktig for mange som bor her. Igjen var det kommunestyregruppa til Tromsø Arbeiderparti som sto i sentrum.  Arbeiderpartiet ble tunga på vektskåla da kommunestyret i praksis sa nei til nytt alpinsenter på Kvaløya gjennom sitt nei til den tilhørende hyttelandsbyen.

Arbeiderpartiets tilnærming til disse to viktige sakene viser tydelig at partiet også lokalt har mistet det som har kjennetegnet partiet i alle år, nemlig det å være forutsigbart.  Dette er vel et naturlig utslag av å ha gått fra å være et parti med 40% oppslutning til å ha rundt 17% av velgerne bak seg slik det er i Tromsø nå.  Arbeiderpartiet, også i Tromsø, har store problemer med i praktisk politikk å balansere klimahensyn med det som alltid har vært partiets fanesaker, altså å bidra til å skape arbeidsplasser og rettferdig fordeling.  

Når Tromsø Arbeiderparti har mistet sin evne til helhetstenkning, har det store konsekvenser.  For når vi teller opp, kommer vi framt til at Arbeiderpartiet, SV, MDG og Rødt sammen har 20 representanter i kommunestyret.  Status er dermed at 20 av Tromsø kommunestyres 43 representanter i utgangspunktet må forventes å ville motsette seg ethvert utviklingsprosjekt i Tromsø der natur og klima utfordres.  Dette er et dårlig utgangspunkt for Tromsø, siden investorer som vurderer å gå i gang med noe antagelig vil tenke seg om to ganger før de satser penger på å utrede nye konsepter for realisering i vår kommune. 

Erfaringene vi har gjort oss de siste par månedene viser at tiden er inne for å erkjenne at skillelinjene i praktisk politikk i landsdelens største by ikke lenger går mellom sosialistisk og ikke-sosialistisk side.  Alt tyder på at vi stadig oftere vil oppleve at de politiske kampene i Tromsø vil bli utkjempet mellom de som vil ha vern (og i praksis stagnasjon og færre arbeidsplasser) og de som vil ha vekst og utvikling.

Befolkningsveksten i Tromsø synes å ha stoppet helt opp.  Det er vanskelig å se hvordan man skal klare å igjen komme på offensiven når ingen partier har den nødvendige pondus til å innta en lederrolle i Tromsøpolitikken.  I en meningsmåling publisert i Nordlys 26. april var Høyre største parti med 20,2% foran SV (18,2%), Arbeiderpartiet (17%), SP (14%), FrP (9,6%), MDG (6%), Rødt (5,2%) og Nei til bompenger (4,2%).  KrF, Venstre og By og Landlista har til sammen 4,6% oppslutning.  Alle disse 11 er altså representert i dagens kommunestyre.  Det blir mye sprikende staur.

Etter valget i 2015 har man sett at Arbeiderpartiet i Tromsø har hatt en veldig pragmatisk holdning til hvem man søker samarbeid med.  I 2015 ble det Rødt, i 2019 Senterpartiet.  Da blir det vanskelig å arbeide langsiktig.  Sett utenfra har da også Arbeiderpartiet fremstått både vinglete og uklar overfor administrasjonen i en rekke saker både i forrige kommunestyreperiode og så langt i den inneværende. 

Utfordringene med å skape stabile, styringsdyktige flertall i Tromsø er svært ødeleggende og tjener ikke kommunen.  Selv om noen helt sikkert vil mene at det er en lite demokratisk tilnærming, mener jeg at man bør ta konsekvensene av at velgerne har valgt å spre seg på så mange partier.  En åpenbar vei å gå for å forsøke å skape mer langsiktighet og større forutsigbarhet er å redusere størrelsen på kommunestyret fra dagens 43 representanter til 35, som er det minste vi kan ha i Tromsø etter loven.  Færre partier i kommunestyret vil, slik jeg ser det, være et steg i riktig retning for Tromsø.

Dette bør bare være et første steg på veien. Jeg tror at det bare er et spørsmål om tid før flere tar innover seg at hovedskillelinjene i politikken ikke lenger går der de engang gikk, at kortene må deles ut på nytt.  Det nytter ikke å fortsette å tviholde på det kunstige skillet mellom rødt og blått i politikken.  I den grad det fortsatt måtte finnes, er det ikke godt å si hvor Arbeiderpartiet egentlig befinner seg i dette landskapet.  Vi bør snarest mulig ta konsekvensene av at kampene framover vil dreie seg om hvor langt vektleggingen av klima og naturvern skal gå i små og store saker. 

Med den utviklingen vi ser i norsk politikk, vil det ikke være overraskende om det allerede sterkt svekkede Arbeiderpartiet på litt sikt desimeres, slik vi langt på vei har sett det med sosialdemokratene (SPD) i Tyskland og sosialistpartiet i Frankrike.  Vi erfarte i behandlingen av saken om Arctic Center i Tromsø hvor store spenningene er i Arbeiderpartiet.  Dette er ikke bare et Tromsøfenomen, og man må kunne stille spørsmålet om Arbeiderpartiet, med de veivalgene partiet har gjort, er i ferd med å utspille sin rolle i norsk politikk.

Det er en mulighet for at Tromsø og Nord-Norge framover kommer til å bli en arena for symbolpolitikk i klimasaken.  Da kan det bli ekstra utfordrende å unngå at Nord-Norge blir noe mer enn et muséum for det som engang var.  For å havne der, mener jeg at de som ønsker vekst og utvikling må samle seg på en helt annen måte enn det som i dag er tilfelle. 

Jeg vil her trekke en parallell til Tyskland.  Forbundskansler Angela Merkels parti CDU finnes i 15 av 16 Tysklands delstater, bare ikke i fristaten Bayern.  Der er det søsterpartiet CSU som råder.  Man kunne tenke seg noe lignende i Tromsø og regionalt.  At dagens Høyrevelgere, en vesentlig del av dem som i dag stemmer på Arbeiderpartiet, KrFs velgere, mange av Venstres og en del av Senterpartiets og FrPs velgere ville kunne finne sammen i et politisk alternativ som ikke finnes i dag.  Dette kunne gjort oss her nord bedre rustet til å møte det som kommer. 

Nord-Norge er den landsdelen som vil stå overfor de største utfordringene framover.  Da nytter det ikke å sitte handlingslammet på hvert sitt nes.  Vi bør heller forsøke å samle oss om et politisk alternativ der man har en fornuftig tilnærming til avveiningen mellom utvikling og bevaring.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse