Foto: Tom Melbye Avisa Nordland

Tiden leger ikke alle sår

Men om ikke alle tar et felles løft for å slå ned på at folk ytrer ting som kan resultere i slike massemord, så vil alle feige unnavikere, så vel som de som kommer med disse ytringene, ha barna på Utøyas blod på sine hender.

22. juli. Dagen vi alle går litt ekstra inn i oss selv. Dagen da vi kommer på at ungdommen har mye å lære oss. Dagen vi skulle ønske vi alle hadde lyttet mere, og hatet mindre.

For - hvor mange er det som har tatt inn over seg hva som egentlig skjedde? 

Det var ikke en “hendelse” eller en “ulykke”. Det var et massemord. Dette var nøye planlagt. Barna skulle dø. “Sosialistspirenes” varme og bankende hjerter skulle stoppes. 

Dette var et målrettet terrorangrep frå ytre høyre. Et planlagt attentat fra et menneske, mot regjeringskvartalet og mot AUFs sommerleir. 

En klok mann gjorde meg oppmerksom på dette:

“Det blir presentert drapsstatistikkar for Noreg der 2011 er teke ut fordi «det ikkje passar inn». Det blir sagt at 22. juli var eit åtak mot oss alle. Slik skriv vi både kvart einaste offer – og politikken som drap dei – ut av historia.”

Dette sier noe om hva vi tenker om dette politisk inspirerte massemordet. Det er kanskje for mange av oss for stort å tenke på at hvert enkelt av de 77 menneskenes hjerter stanset. 77 mennesker, de fleste av de barn, sluttet å være. 

Det er kanskje lettere for oss om vi heller ser på det hele som “en hendelse” istedet for å ta inn over oss hvor mange som ble myrdet?

Fascismen er i skrivende stund igjen på frammarsj i Europa og USA. Hadde vi brukt 22. juli som lærdom istedet for å pakke terrorhandlingen inn i forfinede og formildende ord, hadde vi kanskje vært bedre rustet enn vi er til å stå imot dette som skjer i vår verden nå.

Vi skal ikke gi oss. Ingen skal knuse oss. Vi vil fortsette å jobbe for en rettferdig verden. 

Men om ikke alle tar et felles løft for å slå ned på at folk ytrer ting som kan resultere i slike massemord, så vil alle feige unnavikere, så vel som de som kommer med disse ytringene, ha barna på Utøyas blod på sine hender.

Arnulf Øverlands dikt Du Må Ikke Sove ble utgitt i diktsamlingen Den Røde Front i 1937.

En mye sitert verselinje fra diktet er «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» fra niende strofe, en advarsel mot likegyldighet:

“Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!”

Videre, i tiende strofe advarer Øverland mot det bakenforliggende hatet og menneskeforakten:

“Tilgi dem ikke; de vet hva de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

De liker å drepe, de frydes ved jammer,

de ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du vet det jo!”

Diktet handler om nazismens og facismens frammarsj i Europa– en advarsel om det som skal skje. Og som skjedde.

Øverland sier i trettende strofe: 

“Og så skal han ut i en skur av stål

og henge igjen i en piggtrådsvase

og råtne for Hitlers ariske rase!

Du vet, det er menneskets mening og mål!”

Barna våre forsto nemlig noe vesentlig. Barna våre forsto at for å skape et godt og varmt samfunn, så må vi alle bidra. Dette løftet må vi ta sammen. 

Barna våre var ikke landssvikere. 

Barna våre ville ikke ødelegge Norge.

Barna våre ville at Norge skulle være et godt sted å være og å leve. 

Barna våre ble skutt av en nordmann, hjemme i deres elskede Norge.

 

Vi skal aldri glemme dere.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse