Annonse
Det kommunepolitikerne i Tromsø nå gir inntrykk av å ville gjøre, er å lukke øynene for historien, fagmiljøets tilbakemeldinger, FN-konvensjonen og ikke minst: de tromsøværingene dette gjelder. For en god del av disse er det nettopp de ansatte i oppfølgingstjenesten som er leddet mellom isolasjon og aktivitet, skriver Lisa-Mari Ophaug om kuttene i oppfølgingstjenesten. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Tilbake til fortiden?

Tromsø kommune går med enormt underskudd, strategien er å ta fra de som allerede har for lite. Kan konsekvensene ta oss tilbake i tid?

Dette kuttet er et stort steg tilbake, på en vei som aldri har vært lang nok.

Stille har stormen blåst det siste året, og nærmest lydløst har avgjørelsen landet på at kommunen skal spare 200 millioner i avdeling for helse og omsorg. Disse millionene skal spares blant annet for å komme i bedre posisjon til å drive forebygging, hevdes det. Over halvparten av disse millionene skal spares i oppfølgingstjenesten, en tjeneste som i dag dekker samfunnets svakeste. Dette kuttet vil ikke bare vanskeliggjøre forebygging, det vil potensielt føre til kompetanseflukt, økt sykefravær som følge av økt arbeidsmengde, samt svekke helt elementære tilbud til en allerede marginalisert gruppe.

Utviklingshemmede har siden før norrøn tid vært behandlet som et samfunnsproblem fremfor en del av samfunnet. De har vært “byttinger” gjemt i skogen, på høyloft og i kjellere, de har vært “abnorme” gjemt i dårekister på 1800-tallets hospitaler, og “åndssvake” på 1900-tallets institusjoner. Sentralinstitusjonenes tid ble riktignok fødestedet til en gryende faglig kompetanse etter at fokus på syttitallet gradvis dreide fra stell og pleie, til individuelle behov. Likevel forble underbemanning, bruk av tvang og luftegårder en del av hverdagen fram til innføringa av HVPU-reformen, da omsorgen ble flyttet over til kommunene. Reformen markerte starten på en normaliseringsprosess, er den nå i ferd med å stoppe?

FN- konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, har synliggjort denne delen av samfunnet, som også i resten av verden systematisk har blitt utsatt for segregering, umyndiggjøring og dehumanisering. Konvensjonens artikkel 19 slår fast retten til et selvstendig liv, og til å være en del av samfunnet. Herunder den personlige bistanden som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering. Denne bistanden er det kommunen som skal gi, og jeg stiller meg svært undrende til hvordan den skal kunne ivareta disse rettighetene, samtidig som det kuttes 110 millioner i tjenesten som jobber for nettopp dette?

Det kommunepolitikerne nå gir inntrykk av å ville gjøre, er å lukke øynene for historien, fagmiljøets tilbakemeldinger, FN-konvensjonen og ikke minst: de tromsøværingene dette gjelder. For en god del av disse er det nettopp de ansatte i oppfølgingstjenesten som er leddet mellom isolasjon og aktivitet. Turnusene er endret for å passe spareplanen til kommunen - ikke ukeplanen deres. Så blir de sittende der de er, til noen har tid til dem igjen. Slik blir den sosiale arenaen for mange; vernede arbeidsplasser, dagsenter og bolig. Muligheten for aktiviteter utenom avhenger av (vanligvis små) personlige nettverk, personale eller støttekontakt. Muligheten for et selvstendig liv og deltakelse i “normalsamfunnet” er lite, og ser ut til å bli enda mindre fra og med i år.

For å spare penger skal nemlig kommunen tilby fritidsaktiviteter og tilbud på ettermiddagstid, i grupper, i en egen enhet borte fra sentrum og byens øvrige kultur og fritidstilbud. Personal i bolig skal kuttes, likeså tilbudet om støttekontakt, dermed også hver sin individuelle mulighet for aktivitet i eller utenfor sitt eget hjem. Det er vanskelig å se for seg hvordan å samle dem til gruppetilbud for å spare bemanning i bolig på denne måten ikke skal gå ut over integreringen. “Tilbudet” har en potensiell innsparing beregnet til 64 millioner, kan det tenkes at tilbudet er skapt for politikerne, og ikke brukerne?

Dagens situasjon, og de potensielle følgene av slik politikk vil ikke bare gå ut over utviklingshemmedes mulighet til å delta i samfunnet, det vil kunne få store følger for deres hjemmeliv. NFUs sider sier at det årlig rapporteres om tvangsbruk overfor rundt 2000 mennesker med utviklingshemming, med mindre bemanning, fagtid og kompetanse står en i fare for mer utstrakt tvangsbruk. En trenger ikke se lengre tilbake enn til Trastad for å se konsekvensene av lite bemanning. I tillegg til å være utsatt for tvang, er over halvparten av utviklingshemmede overvektig, og en stor andel har psykiske lidelser samtidig som de ofte faller utenfor psykiatrien. De ansatte i boligene har dermed hovedansvaret for å ivareta sosialt nettverk, aktivisering, ernæring, daglige gjøremål, møte utfordrende atferd og psykiske lidelser på en faglig og trygg måte, samt gi den omsorgen alle fortjener. Slikt er vanskelig å sette penger på, men kommunen ser ut til å gjøre det med bravur, i strid med hva både revisorer, hovedtillitsvalgte og enhver med et våkent hode på skuldrene sier. Det virker for meg underlig at noe kan prioriteres høyere enn menneskeverd i kommunale budsjett.

Bekymringen kjennes i magen hos de fleste som jobber i tjenesten. Hvem av oss mister jobben? Hvem mister mer av tilbudene de har, og hvordan vil de få det? Høyt over våre hoder tas avgjørelser som vil påvirke vår hverdag, enda høyere over hodene til de vi yter tjenester til.

Manglende forebygging står som en av hovedårsakene til overforbruket, sier avdelingsdirektøren. Menes det at vi skal spare nå, så vi kan forebygge i fremtiden? For utviklingshemmede og deres pårørende har ventet på fremtiden for alltid. Dette kuttet er et stort steg tilbake, på en vei som aldri har vært lang nok.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse