Annonse

Tillit, det er noe man tar!

Tre tankevekkende datoer i mai for Sannhets- og forsoningskommisjonen.

Stortinget har opprettet Sannhets- og forsoningskommisjonen. Slike kommisjoner er sjeldne. Hvor hensiktsmessig slikt arbeid er kan diskuteres. Stortinget iverksatte et lignende arbeid i forbindelse med 22. juli. Rapporten var god. Oppfølgingen har vel ikke vært fullt så god. Tiden vil vise om sannheten denne gang blir blottlagt eller fastlagt. Vi ønsker en usminket sannhet blottlagt.

Formålet til Høybråten-kommisjonen er å legge grunnlag for anerkjennelse av samers og kveners/norskfinners erfaringer i møte med norske myndigheters politikk, og de konsekvensene disse erfaringene har hatt for dem som grupper og individer. Oppdraget i mandatet:

  1. Det skal gjøres en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt.
     
  2. Virkningene av fornorskingspolitikken skal undersøkes. Kommisjonen skal se på hvordan fornorskingspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer, kvener/norskfinner og undersøke betydninga av fornorskinga frem til i dag.
     
  3. Foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.

9. mai

Tidlig i arbeidet ikke bare opparbeidet Høybråten tillit, han tok tillit. Stortinget hadde ikke gitt noe mandat på at arbeidet skulle inkludere skogfinnene. Dette er en selvfølgelig del av arbeidet, kommisjonen innså det, og tok en avgjørelse som var utenfor mandatet. Fordi, den var rett. 9. mai 2019 tolket kommisjonen skogfinnene inn i mandatet. Rettmessige avgjørelser og handlinger er altfor ofte modige, de er tidløse, visjonære og staker den rette vei fremover. Når fremtidige generasjoner børster støvet av kommisjonsrapporten inkludert taushetsbelagte dokumenter om hundre år får vi den endelige dommen.

En annen sak som i oppdraget til Høybråten-kommisjonen ikke står eksplisitt er virkningen av myndighetenes forskjellsbehandling av samer, kvener, sjøfinner, skogfinner, og norskfinner. Majoritetsbefolkningens forskjellsbehandling av folkegrupper er folkerettslig ulovlig. Prinsipielt kan man kun forskjellsbehandle folkegrupper over kortere perioder. Lover som forskjellsbehandler folkegrupper kan høres fornuftige ut, men de er ulovlige.

8. mai

Folkerettsprinsippene om likebehandling fikk sin oppstandelse, renessanse, og aktualitet den 8. mai 1945. Aldri mer skulle en majoritetsbefolkning få tilintetgjøre minoritetsbefolkninger. Da nazistene iverksatte sine tiltak mot minoriteter, så forble majoriteten taus, fordi majoriteten ikke ble berørt, det angikk ikke dem. I dag er vi obs på farene ved slik politikk.

I dag hyller vi tiltak som støtter minoriteter. Tiltak er positivt og synlig. Problemet er at majoriteten ikke ser de andre minoritetene som ikke får den samme støtten. Ikke-tiltak er usynlig og negativt. Det som ser ut som uoverensstemmelser mellom minoriteter, gjør at majoriteten er taus, fordi det ser ut som den ikke berører majoriteten, den angår ikke dem. I dag er vi ikke obs på farene ved slik politikk.

Det er få steder i verden hvor forskjellsbehandlingen og virkningene av den går så markant under radaren som i Troms og Finnmark. En viktig tilleggsfaktor for at dette har fått lov til å pågå er at Troms og Finnmark er så langt fra der majoriteten bor. Majoritetens rettferdighetsradar har ikke så lang rekkevidde. Veien til Roma og forståelsen av italienere er bokstavelig talt kortere.

Ett helt elementært spørsmål som bør stilles og besvares i kommisjonens rapport er hvem som faktisk er fornorsket. I hvilken grad er de forskjellige folkegruppene fornorsket? Hvem snakker sitt eget språk, hvem går i sine egne klær eller festantrekk, hvem utøver sitt samfunnsliv og kultur?

Når det gjelder språk, så vil jeg anta at omtrent 50 % av samene snakker sitt eget språk og at under 20 % av kvener/norskfinner/sjøfinner kan litt finsk, hvorav 2 % kan litt kvensk. Det er lenge siden det ble registrert en finsktalende skogfinn. Men, alle disse snakker norsk. Vitenskapen sier i dag at det er fullt mulig å kunne flere språk, det er til og med ønskelig – en tre-språklig befolkning er i ferd med å bli den nye normen i Europa. Rapporten til Høybråten-kommisjonen bør inkludere mer eksakte tall for de indikatorene som her er nevnt. Unnskyldningene eller erstatningsordningene som vil komme i stand etter 2022 bør være basert på slike faktabaserte indikatorer.

Ett like betimelig spørsmål er hva godt norske myndigheter har gjort for befolkningen av finsk, kvensk og samisk ætt. Fornorskinga hadde også snev av positive målsettinger. Oppveier det positive det negative? Dersom man sammenligner de finsk-ugriske folkegruppene med andre minoriteter i landet, så er man jo svært humant behandlet må vite. Andre minoriteter har fysisk blitt tilintetgjort. Vi kan ikke stikke under en stol at et bredere kunnskapsnivå, lese- og skriveferdigheter på majoritetsbefolkningens språk, og velferdsordninger har vært et gode. Dette er absolutt ikke dype sår. For eksempel, er de tre-språklige skolene i Kautokeino og Karasjok med samisk, norsk og engelsk rett og slett forut sin tid når det gjelder undervisning og skolering.

7. mai

Dagen før frigjøringsdagen manifesterer kommisjonslederen Høybråten i nordnorskdebatt en svakhet i kommisjonen. Den 7. mai skriver han: Et granskingsarbeid i urfolks- og minoritetssamfunn krever dessuten en særlig bevissthet om maktforhold og hvordan de kan virke inn også på forhold under selve granskingen.

I dag er det faktisk slik at myndighetene behandler noen som folk og andre som minoritet. Uretten som pågår i dag er ikke fornorskninga, det er forskjellsbehandlinga. «Urfolksstatus» frigjør statlige støttetiltak som er minst 25 ganger større enn «minoritetsstatus». Det er bare å se på statsbudsjettet og sammenligne midlene som følger tiltakene. Gransker man årsakene til de faktiske resultatene av politikken tidligere nevnt, så er det helt klart at de må ha en sammenheng med forskjellsbehandlinga og ikke fornorskninga alene.  Vi ser frem til korrelasjonsanalysene i kommisjonsrapporten.

Blant annet er det kategorisk bevist at i altfor mange tilfeller er kvensk/norskfinsk/sjøfinsk kultur blitt definert som samisk kultur. Forskjellsbehandlinga fører altså til en samifisering av det kvenske/norskfinske/sjøfinske på toppen av fornorskinga.

Når Høybråten fronter merkelapper som urfolk og minoritet så er det en implementering av det negative som følger med det å være «annerledes». Slike merkelapper er utgangspunktet for all den urett de som er «annerledes» må gjennomgå.

Vi har mange svært dyktige politikere i Norge. Den norske folkesjela stritter i mot alt som innebærer forskjellsbehandling av folk. Vi fikk dype sår da Hitler ville innføre den ariske rase og den europeiske ur-oksen. Begrepet «urfolk» er derfor ikke implementert i Sameloven. Det ble sist i 2015 gjort et forsøk på å få begrepet «urfolk» inn i den norske grunnloven. Forsøket ble stemt ned i Stortinget så seint som i 2019. Det er en grunn for det. Ordet «urfolk» er livsfarlig hvis det kan brukes som juridisk anførsel mot andre folkegrupper.

Sannhetens høye ambisjon og fallhøyde

Sannhets- og forsoningskommisjonen har i navnet svært mye å leve opp til. Man levde opp til navnet i kommisjonen da man tolket skogfinnene inn i mandatet. Det skal en svært modig kommisjon til for å innrømme at fokuset i arbeidet ikke har vært helt sannferdig til nå: 

  1. I oppdragets nummer 2 bør kommisjonen tolke fornorskingspolitikken som «fornorskingspolitikken og forskjellspolitikken».
     
  2. Frem til kommisjonen foreslår tiltak som bidrar til videre forsoning i nummer 3 i oppdraget, bør kommisjonen være fristilt til å vurdere alle folkerettslige alternativ. En god kandidat for forsoning bør være å avvikle alle antydninger på at folkegruppene har forskjellig status som mennesker. For å komme nærmest mulig sannheten, bør kommisjonen være helt fordomsfrie under arbeidet.  Det gjør man ved å unngå å kategorisere folkegrupper i forskjellige menneskeverdier.  Spesielt, og selv om, juridiske tenketanker forsøker å implementere forskjellige verdier på folkegrupper inn i norsk lov.

Det er jo dårlige lover og myndighetspraksiser som er foranledningen til hele sannhetskommisjonen. Vi skal i alle tilfeller unngå nye dårlige og forskjellsbehandlende paragrafer.

Tillit er ikke noe man får, det er noe man tar!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse