Annonse
Skal Norge ta imot flere nye landsmenn, samtidig som vi skal imøtekomme behovene for alle som bor i landet, uansett etnisk og kulturell bakgrunn, så må det opprettes mange flere stillinger i forvaltningsapparatet, skrive Annhild Aadland. (Foto: Gorm Kallestad, NTB)

Tilliten til forvaltningsorgan smuldrer opp

Selv om spørreundersøkelsen om tillitsnivået til flere forvaltnings- og tjenesteorgan i Norge er oppmuntrende å høre om, er det ikke tid for å slå seg for brystet og være stolt og fornøyd med rikets tilstand!

For en tid siden fikk vi innsyn i en undersøkelse av tillitsnivået i det norske samfunnet, som viser at tilliten til Stortinget, regjeringen, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og de tradisjonelle mediene har økt det siste året.  Det kunne vært interessant å vite om UDI, UNE, NAV, barnevernet, flyktningetjenesten, politiet m.fl. var med i spørreundersøkelsen?  Disse etater beskrives nemlig ofte med motsatt fortegn i media på bakgrunn av mange enkeltmenneskers erfaringer med deres tjenester.  At det finnes mange ansatte som følger faglige og etiske retningslinjer og krav i møte med brukere, er det ikke tvil om, men det finnes også ansatte som altfor fort og lett opptrer partisk og ikke innhenter tilstrekkelig med informasjon for å belyse flere sider av sakene de behandler. Dette resulterer ofte i store ekstrabelastninger for dem som virkelig trenger å bli hørt, sett og trodd!

Mennesker med stort behov for hjelp og veiledning i livet, eksempelvis flyktninger, kan lett bli fortvilet og motløs når kommunikasjonen på offentlige tjenestekontor blir en-veis og preget av den norske tankegang som «jeg vet mest og best!» Når språkbarrierer og manglende kunnskap om kulturforskjeller kommer i tillegg, ser vi at mange personer resignerer og mister livsmotet.  Dette kan i verste fall gjøre mennesker så deprimerte at de kan komme til å påføre seg selv og omgivelsene alvorlige skader og farlige situasjoner.  Mye kunne vært avverget hvis flere ansatte på offentlige kontor hadde brukt mer tid til å lytte, innhente relevant informasjon og stilt kritiske spørsmål til det som blir formidlet. Eventuell bruk av halvsannheter, løgn eller manipulerende metoder er viktig å avsløre og avverge.

Gjennom flere år har jeg blitt kjent med mange flyktninger med svært forskjellig bakgrunn og ulike hjelpebehov.  Det har vært interessant og lærerikt, men også til tider utfordrende og tankevekkende.  Mange foreldre viser seg f.eks. å være redde for å sette tydelige grenser for sine barn og unge fordi de har hørt eksempel på at barnevern og politiet har kommet på døra på bakgrunn av hva barn har fortalt i barnehage, skole, venner eller til voksenpersoner. Jeg ser at slike historier kan skremme mange foreldre fra å være gode omsorgspersoner for sine egne barn.  I stedet for å søke råd og hjelp hos barnevernet når de har utfordringer, har noen i stedet funnet en samtalepartner i helsesykepleier.

Krisesenteret er i noen tilfeller en aktuell «hjelpe-stasjon» å søke tilflukt hos når store problem oppstår mellom ektefeller.  Mine flyktningevenner har ulike erfaringer med både krisesenter og barnevern, fordi ansatte der har tatt parti for kun den ene part og uten kjennskap stemplet den andre som farlig eller en vanskelig person. Fra sidelinjen stiller jeg meg nå spørsmål ved hvor mye myter om det «svake og sterke kjønn» spiller inn i behandlingen av mennesker?  Mine erfaringer er nemlig at det ofte er kvinnene som er «overhodet» og har regien i flyktning-familier, mens mennene står på sidelinjen «med lua i handa».  Mine tidligere forestillinger om rolle-mønsteret i fremmede kulturer stemmer ofte slett ikke lenger!  Alle parter i en konflikt-situasjon har uansett rett til å bli sett og hørt!  Familievernkontoret er den institusjon som praktiserer dette i sin behandling, og i mange tilfeller blir også barn invitert inn til samtale.

Politiet har framstått som et trygt og tillitsfullt offentlig forvaltningsorgan for mange, og slik ønsker vi at det skal fungere i det norske samfunn.  Men tilliten til deres ressurs-bruk slo nylig en alvorlig sprekk når det ble kjent at de sammen med den ene part i en splittet familie utførte et oppdrag med å tømme deres hus for alt innbo og løsøre. Dette skjedde uten at den andre part i husstanden fikk noen form for informasjon. Alt ble transportert til den ene part sin bopel mange mil unna.  På telefon med deres felles barn fikk den andre part i ettertid vite hva som hadde skjedd med assistanse av politiet.  Slike historier vekker naturlignok oppsikt og reaksjoner!  På spørsmål til politiet om hvilken hjemmel de brukte for å utføre oppdraget, henviser de til taushetsplikten.  På den måten unngår de å svare på kritiske spørsmål fra publikum om politiets ressursbruk og bruk av loven.

Selv om spørreundersøkelsen om tillitsnivået til flere forvaltnings- og tjenesteorgan i Norge er oppmuntrende å høre om, er det ikke tid for å slå seg for brystet og være stolt og fornøyd med rikets tilstand!  Vårt samfunn står overfor mange store utfordringer, og det er viktig å erkjenne at alt er ikke som det burde være.  Skal Norge ta imot flere nye landsmenn, samtidig som vi skal imøtekomme behovene for alle som bor i landet, uansett etnisk og kulturell bakgrunn, så må det opprettes mange flere stillinger i forvaltningsapparatet.  Disse stillingene må bemannes med kvalifiserte ansatte som har allsidig kunnskap om menneske-skjebner og vet en del om tverrkulturell kommunikasjon. Målet må hele tiden være å støtte og veilede enkeltmennesker til å meste livets utfordringer og få meningsfulle liv.  Skal Norge bli godt å bo i for alle, må mange bidra – både ansatte i forvaltningen og mange frivillige personer.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse