Annonse
Koronakrisen har vist oss at det er mulig å gjøre raske, gjennomgripende samfunnsendringer når de haster. Dette er godt nytt og viser at klimakrisen kan bekjempes langt mer effektivt enn hva som har blitt gjort hittil, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjon: Colourbox)

Tiltak mot Covid-19 gir liten klimaeffekt

– hadde tiltakene bare vært for klimaet, kunne mye endres.

Brødtekstbilder: 
Verdens samlede CO2-utslipp per år fra 1960 til 2018 [4]. Globale kriseperioder er indikert med grønn skygge. På grunn av krig mellom Israel, Egypt og Syria innførte OPEC oljeembargo av USA og andre vestlige land, som førte til høye priser og begrensning på olje fra oktober 1973 til mai 1974. Den iranske revolusjon i 1979 og den etterfølgende krigen mellom Iran og Irak førte til at den iranske oljeproduksjon i stor grad kollapset. Under krigen lyktes OPEC-land med å skalere opp sin produksjon. Finanskrisen i 2007-2008 førte til konkurser og reduksjon i industriell aktivitet

Nedstenging av næringsliv og begrensning av reiseaktiviteter, som er en del av COVID-19 tiltakene, har midlertidig redusert verdens utslipp av drivhusgasser. Kina var første land til å innføre omfattende tiltak. Disse ble innført omkring kinesisk nyttår i slutten av januar og i løpet av de første fire ukene førte de til en reduksjon i Kinas CO2-utslipp på ca. 25 %. Kinesisk industri er nå i ferd med å starte opp igjen, og siden mars har utslippsreduksjonen vært mindre. Det samme bildet ser man i andre deler av verden i takt med at land etter land stenger ned sine aktiviteter.

På lang sikt har imidlertid ikke denne reduseringa i CO2-utslipp noen merkbar klimaeffekt. Det globale COVID-19 problemet vil forsvinne i løpet av noen år, men det vil ikke klimakrisen. Utslipp av CO2 har økt gjennom de siste 150 årene, særlig siden 1960-tallet, og det til tross for verdensomspennende kriser som for eksempel oljekrisen på 1970-tallet og finanskrisen i 2007-2008 [Figur 1]. Disse krisene har ført til lavere utslipp i kortere perioder, men når krisene har gått over har CO2-utslippene på ny skutt fart, og dette vil skje også etter at COVID-19 pandemien har løst seg.

En vesentlig del av CO2-utslippene blir i atmosfæren i hundrevis av år, og fører til global oppvarming som våre barn og deres barn og barnebarn må håndtere. Klimaendringene vil påvirke vanntilgang og matproduksjon og kan dermed skape konflikter om ressurser. Klimaendringene vil gi mer ekstremvær som tørke og flom med tap av liv og materielle ødeleggelser som følge. Det er stor risiko for at et varmere klima vil smelte innlandsiser og føre til økt havnivå og gjøre kyst-nære områder ubeboelige hvor det i dag ligger store byer.

Vi vet at det er nødvendig å svært raskt redusere utslippene av klimagasser til null for å begrense effektene av global oppvarming, men utslippene fortsetter å øke [Figur 1]. Klimamøter som UN Climate Action Summit 2019 i New York og klimaavtaler som Parisavtalen fra 2015 har fremdeles ikke ført til vesentlige tiltak som begrenser utslipp.

Koronakrisen har vist at omfattende tiltak i store deler av verden kan innføres kjapt. Næringslivet er i stor grad stanset og de økonomiske konsekvensene blir enorme. Arbeidsløsheten stiger og livsverk blir lagt i ruiner. Det er vanskelig å se lyspunkter i disse tiltakene annet enn at de sikrer at ikke helsesystemet blir overbelastet og at dødsfall forhåpentligvis begrenses. Vår økonomi bygger i stor grad på innovasjon og økonomisk risikovillighet i næringslivet og krever trygge rammer fra samfunnet. Rammer som altså på få dagers varsel nå er snudd på hodet.

Anta at man gjorde noe tilsvarende drastisk for å bekjempe klimakrisen. Si at vi krever at CO2-utslipp må være null om fem år. Eventuelle utslipp skal kompenseres med CO2-fangst. Dette ville naturligvis få drastiske konsekvenser for næringslivet, men i motsetning til COVID-19 tiltakene, vil tiltak som krever grønn omstilling oppfordre til kraftig innovasjon som vil forbedre de langsiktige konsekvensene for den globale økonomien. Koronakrisen har vist oss at det er mulig å gjøre raske, gjennomgripende samfunnsendringer når de haster. Dette er godt nytt og viser at klimakrisen kan bekjempes langt mer effektivt enn hva som har blitt gjort hittil.

Koronakrisen er en trussel særlig mot den godt voksne delen av befolkningen. Klimakrisen er en trussel mot våre barn, deres barn og barnebarn, og sannsynligvis blir konsekvensene langt mer alvorlige. Vi trenger politikere fra høyre og venstre av det politiske spekteret som innser dette.  

  • Rune Grand Graversen er professor i polar meteorologi og klimadynamikk, Institutt for fysikk og teknologi, UiT Norges arktiske universitet
  • Hege-Beate Fredriksen er postdoktor i klimadynamikk, Institutt for fysikk og teknologi, UiT Norges arktiske universitet

Referanse [4] - (grafikken): Gilfillan, D., G. Marland, T. Boden, and R. Andres: Global, Regional, and National Fossil-Fuel CO2 Emissions. Carbon Information Analysis Center at Appalachian State University, Boone, North Carolina, 2019. Available at: https://energy.appstate.edu/research/work-areas/cdiac-appstate

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse